Search Results

Introduksjon Hei, jeg heter Ruben, og jeg skal fortelle den forskjellige historien om to brødre under andre verdenskrig, min bestefar Willy og hans bror Isidor. Den ene klarte å rømme og overleve, den andre ble arrestert, deportert til Auschwitz og myrdet av nazistene. Jeg skal fortelle deg hvordan Holocaust startet med anti-jødisk rasisme og førte til det statssponserte folkemordet på 2/3 av Europas jøder. Det som startet med løgner og feilaktig skylde på jødene for alt som var galt, ble fulgt av gradvis økende restriksjoner på jødisk liv, noe som førte til utryddelse av hele samfunn over hele Europa, inkludert det lille jødiske samfunnet i Norge der Willy og Isidor kom fra. Rubinstein-familien før krigen 1 Så la oss begynne med hvordan de havnet i Norge. Alle mine fire oldeforeldre på min fars side kom opprinnelig fra et område i det russiske imperiet kalt Pale of Settlement, i det som i dag er et område som strekker seg fra Litauen og Latvia i nord, gjennom Hviterussland, Polen, Moldova og Russland til Ukraina i sør. Dette var en spesifikk vestlig region i det russiske imperiet hvor jøder hadde fått bo. Mine oldeforeldre, Rebecca og Harry Rubinstein, flyktet sammen med mange andre, etter de ødeleggende bølgene av pogromer rettet mot hundrevis av jødiske samfunn og angrep og drepte tusenvis av jøder. De møttes i Manchester og giftet seg i 1906, men flyttet til Norges hovedstad Kristiania (som skiftet navn til Oslo i 1925) en uke etter bryllupet. Der fikk de fem barn (født mellom 1907-13); Salomon “Solly”, Isidor, Elsa, Willy (bestefaren min) og David. Rubinstein-familien før krigen 2 Rebecca og Harry etablerte «Londoner Basar», som var inspirert av Marks & Spencers suksessrike Penny Bazaar på Cheetham Hill Road, og den viste seg å være en stor suksess også i Norge. I 1915 hadde de tjent en liten formue, og hadde råd til å flytte ut til en stor villa de kalte «Elsaborg» etter sin mellomste datter, i de fasjonable forstedene som bygges ut langs trikkelinjen opp til Holmenkollen, skiområdet med utsikt over Oslo. De hadde en innboende dagmamma, en gartner til å stelle den store hagen og grønnsaksplassen, og til og med en geit, som ga Willy geitemelk for hans svake hjerte. https://moneyweek.com/409468/28-september-1894-marks-and-spencer-opens-its-first-penny-bazaar Rubinstein-familien før krigen 3 Barna vokste opp i et kjærlig hjem, og med naturen rett utenfor døren. De elsket friluftsliv og sport både i varme somre og kalde norske vintre. Familien og noen av de større barna tilbrakte sommerferien med familievenner i Frankfurt i Tyskland, Isidor gikk også på internatskole der i nesten 6 år. Hele familien var aktive i det voksende jødiske samfunnet, og da de ønsket å bygge en synagoge i 1918, ble Harry utnevnt til formann i byggekomiteen, siden han skaffet pengene til det meste av byggearbeidene. Imidlertid rammet en katastrofe familien da Harry (faren deres) døde i 1931, og virksomheten kollapset da de mistet sparepengene sine. Mens de sørget, måtte familien selge den store villaen og de flyttet inn i en leid leilighet. Isidor kom tilbake fra Frankfurt og reiste to år rundt i Canada. Han ble en stund for å hjelpe og tok en handelsutdanning, men ble så rastløs da han fant det vanskelig å få en god jobb og dro igjen på jakt etter arbeid i USA og Sør-Afrika, og tilbrakte til og med en sesong som hvalfanger i Antarktis hav. https://www.dmt.oslo.no/en/home/ Fremveksten av antisemittisme Antallet jøder som slo seg ned i Norge, i likhet med Willy og Isidors foreldre, etter pogromene i Russland økte rundt århundreskiftet, men innen 1910 telte samfunnet fortsatt bare under 1000 medlemmer. Imidlertid ble antisemittiske holdninger i Norge og i Europa generelt sterkere. I 1929 ble det innført en ny lov av Stortinget som forbød den jødiske slaktingsmetoden som fortsatt er på plass i dag. Parlamentet vedtok også lover om rasehygiene i 1934, et år før nazistene innførte Nürnberg-lovene i Tyskland. Disse lovene definerte den "nordiske rasen" med sine stereotype høye, blonde og blåøyde trekk, og påla restriksjoner på uønskede "andre", inkludert mennesker med psykiske lidelser, reisende og jøder. Willy leste og hørte mye om situasjonen i Tyskland, som ble verre for hver dag, men de sjokkerende hendelsene den 9. november 1938, også kjent som Krystallnatten, fikk ham til å innse at han trengte å gjøre noe. I Tyskland hadde 30 000 jøder blitt angrepet og jaget gjennom gatene, deretter arrestert og ført til konsentrasjonsleire. Hundrevis av synagoger og jødiske virksomheter ble tent og plyndret i landsomfattende opptøyer. Jødiske barn ble fjernet fra alle tyske skoler, og jøder måtte betale 20 % ekstra skatt for å betale for sine egne reparasjoner. I Norge sympatiserte mange nordmenn med de tyske jødene og mente at det aldri kunne skje i Norge. Men samtidig advarte politikere og embetsmenn mot å tillate jødiske flyktninger innreise til Norge, spesielt etter at den mislykkede Evian-konferansen i juli 1938 hadde resultert i at ingen land i verden tok imot jødiske flyktninger. USA begrenset immigrasjonen, og avviste til og med skip med flyktninger som returnerte dem til Europa hvor noen av dem ble myrdet av nazistene. I 1939 begrenset britene også jødisk immigrasjon til obligatorisk Palestina. Flere humanitære organisasjoner jobbet desperat for å hjelpe de hovedsakelig jødiske flyktningene i de nazi-okkuperte områdene. Kindertransport var en organisert redningsinnsats som klarte å bringe nesten 10 000 jødiske barn til Storbritannia, og Nansenhjelpen reddet hundrevis til Norge. https://hmd.org.uk/resource/9-november-1938-kristallnacht-2/ Willy blir arrestert I februar 1939 fløy Willy til Berlin hvor han møtte det siste gjenværende medlemmet av familievennene fra Frankfurt. De andre medlemmene av familien hadde klart å flykte til London, men måtte gi fra seg alle verdisakene og eiendelene sine. Willy, som var 27 på det tidspunktet, reiste med toget fra Berlin til Hamburg, da tysk politi slo til. For å unngå å trekke oppmerksomheten til seg selv, prøvde Willy å stappe pelsfrakken ned på toalettet, som bare var et hull i gulvet. Det hjalp ikke og han ble arrestert. Etter en kort rettssak ble han dømt til seks måneders fengsel i Nord-Tyskland for forsøk på smugling. Forsvarsadvokaten hans prøvde å anke dommen, men mistet i stedet lisensen til å drive advokatvirksomhet fordi han var jøde. Willy ble løslatt etter endt soning den 28. august og reiste tilbake med tog til København i Danmark, og tok deretter fergen til Oslo, hvor han ankom 1. september - den dagen Tyskland invaderte Polen og krigen brøt ut. Familie, venner og medlemmer av Jødisk Ungdomsorganisasjon ønsket Willy velkommen tilbake på brygga i Oslo som en helt, med norske flagg og hurrarop av «Willy! Willy!". De samlet seg om kvelden for å høre om Willys opplevelse, og etterpå nøt mennene konjakk og sigarer i ett rom og kvinnene hadde likør og sigaretter i et annet. Willy fikk overlevert et brett med sjokolade, som han tok til kvinnene og tilbød dem på én betingelse: En sjokolade, ett kyss. Etter en runde erklærte han: «Jenta fra Tønsberg kysset best, så jeg må invitere henne på date!». Han siktet til sin fremtidige kone og min bestemor Ruth, som var bedre kjent som Lillemor. La oss høre fra henne (video) Tyskland invaderer Norge Den 9. april 1940 invaderte Nazi-Tyskland Norge. Den første bølgen av 10.000 tyske kommandosoldater om bord på flaggskipet Blücher, fikk i oppgave å erobre den norske hovedstaden, Kongen og hans regjering. Blücher ble imidlertid senket ved Oscarsborg festning, som beskyttet sjøveien til Oslo, etter å ha blitt truffet av to artillerirunder fra de 50 år gamle kanonene, med kallenavnet Moses og Aron etter de bibelske lederne av det jødiske folk, og en torpedo . Denne forsinkelsen gjorde det mulig for kongen, kongefamilien og regjeringen med de norske gullreservene å evakuere Oslo og flykte nordover. Isidor og Willy som var 31 og 28 på den tiden, meldte seg umiddelbart frivillig til den norske hæren; Willy ble med i Transport-divisjonen, og de kjempet i kampene i Sør-Norge. Det tyske bakkeangrepet møtte lommer av motstand i jakten på kongen og hans regjering inntil de kunne slå seg sammen med britiske og franske styrker i nord. Den 7. juni gikk Kongen og en del av hans regjering om bord i HMS Glasgow og etablerte en regjering i eksil fra London. Juletreet på Trafalgar Square har blitt gitt hvert år siden 1947, som et tegn på norsk takknemlighet til folket i Storbritannia for deres hjelp under krigen. Da nazistene invaderte Norge, innsatte de lederen av NS, det norske nazistpartiet, som ministerpresident. En av hans første handlinger var å forby jøder å komme inn i Norge. De hadde allerede begynt å identifisere og liste jøder tilbake i 1938, og i slutten av desember 1941 var listene utvidet og kryssreferanser med jødiske organisasjoner som hadde blitt beordret til å levere medlemslister. Denne informasjonen ble brukt av politiet, lokale guvernører og justisdepartementet til å registrere jødisk eid eiendom og virksomheter. https://warfarehistorynetwork.com/article/assault-on-oslo-the-naval-disaster-in-the-drobak-strait/ Det blir værre for jødene Gjennom 1940 og 1941 ble situasjonen for jødene verre; noen jøder ble arrestert for politisk aktivitet, alle radioer eid av jøder ble konfiskert og synagogen i Trondheim ble beslaglagt og vandalisert. Mirakuløst nok ble Synagogen i Oslo brukt som lager, men sto stort sett urørt gjennom hele krigen. Jødenes identifikasjonspapirer var merket med «J» og de ble forbudt fra å praktisere medisin, regnskap og jus, inkludert min bestefar Willy. Til tross for dette, eller kanskje på grunn av dette, giftet Lillemor og Willy seg i mars 1941. https://en.wikipedia.org/wiki/The_Holocaust_in_Norway Isidor blir arrestert [Video] Den 19. april 1941 ble Isidor arrestert sammen med fem ikke-jøder. Opprinnelig var det Willy som ble arrestert, og Isidor hadde muligheten til å flykte, men han innga seg selv og Willy ble løslatt. De ble brutalt forhørt og stilt for en rettssak som varte i fem måneder for forsøk på å seile til England. De seks tiltalte ble hver dømt til 3½ års fengsel og overført fra Gestapo-cellene (det nazistiske hemmelige politiet) hvor de ble holdt under rettssaken til en fangeleir nord for Oslo. Willy visste hva et tysk fengsel betydde og etter å ha deltatt i rettssaken med Lillemor, bestemte de seg da for at de måtte ut av Norge så fort som mulig. Sverige var fortsatt nøytralt og delte en lang landegrense der motstandsgrupper organiserte guider for å ta grupper gjennom skogene, og unngikk tyske patruljer. Willy kontaktet en av disse gruppene i hemmelighet for å arrangere turen. Han begravde sølvvarer og andre verdisaker i hagen til dagmammaen som hadde jobbet for foreldrene hans. Så den 15. november 1941 flyktet Willy rundt 100 km (60 miles) på ski over grensen og deretter med tog til Stockholm. Etter at Willy hadde flyktet, flyttet Lillemor til sin svigermor Rebeccas leilighet i Oslo, for også å gjøre seg klar til å flykte. Hun fikk beskjed om å begynne å trene for en lang tur gjennom tett skog. Flykt til Sverige Den 7. januar 1942 ble tre av gjengen inkludert Isidor fraktet i lenker til Akershus festning ved Oslo havn. De tre andre var for syke og ble fraktet til sykehus, hvor en av dem døde. Etter 10 dager på glattcelle ble Isidor og de to andre lastet på et transportskip sammen med ytterligere 36 fanger, som tok dem over havet til Danmark. Der ble de lastet på et tog som tok dem til en fangeleir nær Hamburg, hvor Isidor måtte lime opp til 1200 bittesmå papirposer med vaskepulver per dag. Den 5. juni 1942 ba Lillemor foreldrene om å komme til Oslo for å si farvel, og hun tryglet dem om å følge henne til Sverige sammen med sin yngre bror Emil (han var bare 16). Hun tok toget sørøstover fra Oslo. En mann på toget ba henne ta buss fra neste stopp til et gårdshus. Derfra tok hun en skogssti, over en vei som myldret av tyske patruljer. Hun overnattet på en annen gård, og neste morgen krysset hun grensen til Sverige med en liten koffert og vasset gjennom en bekk. På den andre siden ble hun møtt med «Välkommen till Sverige» (på svensk), fikk mat og drikke, og ble deretter registrert som flyktning. Lillemor ankom Stockholm sent den 7. juni, møtt av Willy, som hadde ventet på henne på stasjonen hele dagen, med nelliker som hadde sett bedre dager. Holocaust i Norge Den 26. oktober 1942 kom norsk politi for å arrestere alle mannlige jøder. Willy og Isidors yngre bror David hadde flyktet i september. Bare Lillemors bror, Emil, var hjemme hos dem da politiet kom og banket på. Faren Benjamin og broren Julius (20) var i Oslo og ble arrestert der, etter at de hadde bestemt seg for at de ikke kunne forlate Emil på egenhånd mens de flyktet til Sverige. Benjamin, Julius og Emil ble sendt til en interneringsleir og kvinnene ble bedt om å melde seg til den lokale politistasjonen hver dag. En måned senere, tidlig på morgenen den 26. november, kom politiet også for å arrestere kvinnene og barna. Lillemors søster Gitel klarte å rømme ved at moren hennes sparket henne ut bakdøren da politiet kom for å arrestere dem. Hun klarte å flykte og gjemte seg på et lokalt sykehus hvor en vennlig lege la henne inn og beskyttet henne mot de som lette etter henne. Moren, Ida, ble beordret til å gå ombord på bussen sammen med 20 andre jødiske «passasjerer», inkludert medlemmer av Benjamins utvidede familie. Bussen ankom på ettermiddagen Pier 1 i Oslo havn, hvor de møtte hundrevis av andre jøder, inkludert mennene som var arrestert måneden før. Den dagen overleverte norsk politi under ledelse av Gestapo 576 jødiske menn, kvinner og barn til SS ved havnen hvor de ble tvunget opp på transportskipene Donau og Monte Rosa. SS eller Schutzstaffel var den paramilitære organisasjonen som var mest ansvarlig for det systematiske og industrielle drap på jøder. Totalt ville 767, eller litt over en tredjedel av de registrerte jødene bli deportert på denne måten. Etter et par dagers seiling gjennom dårlig vær la Donau til kai i Stettin i det som i dag er Nord-Polen. Her ble jødene stappet på godstog med kun ståplass, og de ankom Auschwitz II - Birkenau om kvelden 1. desember. Der ble barna, kvinnene og eldre inkludert Ida og Benjamin separert og ført direkte til gasskamrene hvor de ble myrdet innen et par timer etter ankomst. Birkenau var en utryddelsesleir der gasskamre ble utviklet for å drepe opptil 10 000 mennesker per dag (i 1944). 1,1 millioner mennesker ble myrdet der; 960 000 jøder og av dem 865 000 ved ankomst. Julius og Emil ble sendt til Auschwitz III - Monowitz, som var arbeidsleiren for kjemifirmaet IG Farben. De overlevde ikke de umenneskelige forholdene der, og begge døde innen to måneder etter ankomst av utmattelse og frost. https://www.theholocaustexplained.org/life-in-nazi-occupied-europe/occupation-case-studies/norway/ Lillemor og Willy i eksil Etter gjenforeningen med Willy i Stockholm begynte Lillemor å jobbe for den norske motstandsbevegelsen, hun drev en skjult leilighet og sørget for at den konstante strømmen av agenter hadde alt de trengte. Uten en tilfredsstillende stilling selv, fikk Willy pass til å fly til England 8. april 1943, hvor norske myndigheter i London sendte ham til Skottland for å slå seg sammen med styrkene som forbereder seg på å gjenerobre Norge. Dette var til stor irritasjon og frustrasjon til Lillemor da hun var gravid i 9. måned! Willy var ikke mye soldatmateriell, han hadde problemer med håndleddene, og ble ofte sendt til London for behandling og rehabilitering, hvor han også håpet å få juridisk arbeid for den norske eksilregjeringen. Lillemor fødte min far 26. april 1943, men med lite trygd for flyktninger slet hun med penger og overnatting. Etter et par måneder begynte Willy å sende penger tilbake til Lillemor og hun begynte å få støtte fra den norske hæren. Lillemor og Willy sendte nesten 200 brev og mange telegrammer til hverandre i løpet av de neste 2½ årene, hvor hvert (gjennomsnittlig) 4-siders brev ofte måtte gjennom svensk, norsk og britisk sensur. De delte følelsene av å være fra hverandre, kommenterte nyhetene og snakket om filmer de gikk for å se. Lillemor førte også dagbok, der hun noterte ned sine egne tanker og kommentarer, og holdt imaginære samtaler med sønnen (min far). Fra fange til jøde Isidor skrev 10 brev til sin mor Rebecca fra fengselet i Nord-Tyskland som svar på brevene han mottok fra henne i Sverige. I ett brev gratulerte Isidor henne med fødselen av barnebarnet hennes (min far). Etter over ett år ble Isidor overført til Auschwitz III Monowitz 12. mai 1943. Hans forbrytelse hadde blitt oppgradert til å være jøde, mens de andre returnerte til Norge. Da de allierte rykket frem fra vesten og den røde hæren fra øst, beordret den tyske SS ødeleggelse av bevisene på grusomheter som de hadde begått. Isidor overlevde de ekstreme forholdene i 18 måneder, hvor slavene i gjennomsnitt døde innen 2-3 måneder etter ankomst. Den 18. januar 1945 ble Isidor beordret, sammen med rundt 65 000 gjenværende fanger, på det som ble kjent som Dødsmarsjen fra Auschwitz. https://www.auschwitz.org/en/history/categories-of-prisoners/jews-in-auschwitz/ Isidor blir myrdet [Video] Etter to måneder med marsjering og transport med tog fra leir til leir, ble han myrdet av en SS-offiser 27. mars etter å ha bedt om vann. Dette vet vi fordi i en vitneforklaring gitt av en med norsk jøde, som møtte Isidor på kvegtoget til de siste konsentrasjonsleirene. Han klarte å rømme og fortalte de nærgående amerikanske troppene hvor kroppen til Isidor var, de fant ham og begravde ham. Hans levninger ble repatriert i 1950 og gravlagt på den jødiske kirkegården i Oslo. En drøy måned senere kapitulerte tyskerne i Norge 8. mai 1945, men i stedet for å returnere til Stockholm eller Oslo, ble Willy sendt til Bergen (på vestkysten av Norge) for å administrere de etterlatte militære maskinvaredepotene. Gjenforening og gjenoppbyggelse 2 Lillemor fikk visum til Norge for en uke i juni, og reiste med tog for militært personell til Bergen for å møte Willy. Lillemor, unge Harry og Willy ble endelig gjenforent i Oslo 10. desember 1945. I januar dro hun tilbake til hjembyen Tønsberg hvor hun møtte broren Charles og de dro rundt med en politimann til steder de mistenkte hadde stjålet eller auksjonert varer. De fant mange gjenstander, enten fordi Charles som barn hadde merket alt med initialene (CK) i tykk svart tusj, eller på grunn av politiets lokalkunnskap og auksjonslister fra 1942-43. Fra Willy og Lillemors familier; En forelder (Harry) døde før krigen, to (Ida & Benjamin) ble myrdet i Auschwitz og en (Rebecca) overlevde Av de ti søsken i begge familiene emigrerte en (Salomon) til Sør-Afrika før krigen, tre (Julius, Emil & Isidor) ble myrdet og seks (Elsa, Willy, David, Charles, Gitel & Lillemor) flyktet til Sverige og England hvor de overlevde Tre av de syv gjenlevende søsknene hadde totalt fem barn (inkludert min far), seks barnebarn (inkludert meg) og ti oldebarn (inkludert mine barn). Bare to barn, to barnebarn og fire oldebarn bor i Norge i dag, resten bor i Sør-Afrika, Israel og Storbritannia Gjenforening og gjenoppbyggelse 1 Bare 26 overlevende fra konsentrasjonsleirene og rundt 500 av de som flyktet kom tilbake for å gjenoppbygge det jødiske samfunnet i Norge etter krigen. Det var først i 1999 (over 50 år etter krigen) at de fikk skikkelig individuell og felles kompensasjon, inkludert midler til å opprettholde det jødiske samfunnet i Norge og for å danne et nasjonalt museum for toleranse. I dag er det rundt 1500 jøder i Norge, fortsatt godt under de 2173 som ble oppført i 1942. Fremveksten av antisemittisme skaper igjen frykt i samfunnet, bekymret for at regjeringen, som har vært svært fiendtlig mot Israel, ignorerer truslene. Synagogene og den jødiske kirkegården har blitt vandalisert og skutt på, og antisemittisk språk i media og kunst blir mer vanlig. Lærebudskap Antisemittismen som vokste frem i Norge i årene frem til Holocaust gir viktig lærdom om fordommer, ansvar og farene ved likegyldighet. Den gang ble negative stereotypier om jødiske mennesker spredt vidt, og skapte en kultur med mistillit og «annet». Selv om Norges jødiske samfunn var lite, banet fordommene de møtte veien for mange nordmenn til å lukke øynene – eller til og med hjelpe – da nazistene begynte å forfølge jøder under andre verdenskrig. Denne perioden minner oss om at skadelige overbevisninger, selv når de er subtilt uttrykt eller rettet mot små grupper, kan føre til ødeleggende utfall hvis de ikke kontrolleres. I dag ser vi lignende skjevheter og feilinformasjon rettet mot ulike samfunn rundt om i verden. Akkurat som de i Norge kunne ha talt opp mot fordommene de så, kan også vi velge å utfordre diskriminering, gå inn for rettferdig behandling og støtte de som er målrettet mot hat. Å erkjenne virkningen av fordommer, uansett hvor liten, hjelper oss å bygge et mer inkluderende og bevisst samfunn som motstår syklusene av hat som historien advarer oss om. La Lillemor få siste ord og advarsel [Video]

Lillemor og Willy Lives divided in the shadow of Holocaust Poster presentation at IHRS, Stockholm, 2026 Conference: Survivors of the Holocaust, Testimonies, Experiences, Narratives 12th March 2026 IHRS 2026 Conference Dear audience! I am honoured to be invited to IHRS for the 2nd time. First time was in 2022 to present my, by then unpublished, book Sviket, about the betrayal of the Norwegian Government in exile in London against the Norwegian Jews – my first presentation of that book. (Upper right poster illustration) Today my poster presentation is about my parents’ testimonies and experiences through their correspondence and diaries, almost day by day from April 1943 to January 1947. They married 85 years ago – anniversary in 4 days - and escaped from Oslo to Stockholm well before the Donau transportation in November 1942. But they were divided when my father, Willy Rubinstein, ventured on to Britain to join the Norwegian forces there – 18 days before my birth, and very much against my mother Lillemor’s will and wish. In nearly 200 letters and telegrams they express their conflicting feelings, tell about their lives, thoughts and experiences, longings, hopes and fears for the future after victory, in a war that just seems to be going on for ever. Always with the looming background of Holocaust and the destiny of family members in German captivity. The letters, censored by Norwegian, British and Swedish examiners, often tell half trues and use code names. But Lillemor’s 5 diaries are much more straight forward. (Left hand poster illustrations) Numerous themes and stories are told. F.i. a random meeting that damaged and nearly destroyed the relationship between Lillemor and Willy (lower right poster picture): Willy enrolled as an infantry soldier 3112 in The Norwegian Army’s Scotland Brigade, Mountain Company no. 3, classified with “B” fighting ability, stationed in St. Andrews near Dundee. But he felt he could do much better service in his capacity as a lawyer and auditor. So, he took classes held by Cambridge University to get a better suited military job. He travelled to London for classes and tests. Wind back exactly 81 years to the 12th of March 1945. Willy takes the train from London to Edinburgh and shares a compartment with three others. One of them is “a Scottish school head master” who invites him to his home in Dundee. As it turned out, they had much to talk about. 9 days later Willy tells Lillemor that he has been recruited to a new activity, including promotion and a substantial rise in salary. But he does not mention the nature of his new duty. He is sent to a special course in London, and just 2 weeks before Germany is defeated, he proudly tells her that he was best in class and already had been promoted. The Scottish school head master was Colonel Lieutenant Robert Chew , who arrived in Oslo by air on the 8th of May 1945 and by train in Bergen next day with the task of getting a surrender signature from General de Boer and taking over Western Norway from the Germans. Willy followed on board DS Bergensfjord 3 weeks later. His task, which he had been prepared for through his courses in England, was to collect and keep order of German military equipment in Norway. It would take several months. Lillemor reacted with fury. She travelled by train from Stockholm to Bergen to tell Willy that the war was over and that his duty now was with her and their son. She considered his behaviour a betrayal, and said that there would be no reunion at the end of his duty. She had other plans and started a love affair in Stockholm. Willy reacted with sorrow, despair and regret, and his letters to her the next months are heartbreaking. Finally, he convinced her to return to him after all, and he came by air to Stockholm in October 1945 where they were photographed at Pan Studio together with me. I was probably the main reason why Lillemor decided to take Willy back. Have a look at the centre poster illustration. We are all smiling, but only my smile is genuine. Lillemor is still angry and Willy fearful. Lillemor wrote a booklet to her friend full of goodbye poems, had an abortion and was plagued with serious mental stress, but we were finally reunited in Oslo in December 1945. Willy had successfully accounted for all German military equipment in Western Norway from tanks to compasses. Robert Chew married a Norwegian lady and returned to his job as head master at the famous elite boarding school in Gordonstoun near Dundee. Copy this QR code or open sviket.no to read more about Gordonstoun’s Jewish and royal connections. Here you also find more about Sviket – The Betrayal. The letters, telegrams and diaries, plus additional letters and documents, offer a unique contemporary, authentic documentation of lives divided in the shadow of Holocaust, as experienced in wartime Sweden and UK - written in real time and from different perspectives. I am presently editing it all and, as in the Robert Chew story, putting bits and pieces together, recomposing them into a contemporary testimony of experiences and 1st generation narratives. Thank you all for listening, and a special thank to my wife Mirjam and my brother Jan Benjamin who always support me, also here today! Thank you, I love you!

Snublesteiner Snublesteiner er minnesmerker over ofrene for nazismen under andre verdenskrig. Snublestein.no viser hvor snublesteiner for deporterte jøder fra Norge er lagt og gir informasjon om hver enkelt person det er lagt stein for. Nettportalen ble åpnet i november 2015 og oppdateres fortløpende. Benjamin Koklin 1891 - 1942 Les mer Emil Georg Koklin 1925 - 1943 Les mer Julius Koklin 1922 - 1943 Les mer Ida Koklin 1887 -1942 Les mer Isidor Rubinstein 1909-1945 Les mer HL: Det norske Holocaust JM: Det norske Holocaust

Siste nytt 17. sep. 2025 Henrik Beckheim Podcast Harry Rødner - Hva visste egentlig regjeringen og Kongen i eksil om utryddelsen av de norske jødene? Les mer 23. aug. 2023 Ranet - Da staten ranet jødene Under andre verdenskrig tar nazistene alt jødene i Norge eier. Etter krigen starter kampen for å få verdiene tilbake, helt uten hjelp fra samfunnet. Les mer 17. apr. 2023 Foredrag på Fornebu og Lysaker Rotary Klubb Sviket - Hva regjeringen og Kongen i eksil visste om utryddelsen av de norske jødene Les mer 13. mars 2023 Foredrag på Nesodden Rotaryklubb Max introduserer oss for Harry Rødner, forfatteren av boken «Sviket» om jødeutryddelse i Norge Les mer 2. feb. 2023 Harry er gjest i Studio Direkte (TV Visjon Norge) Studio Direkte er TV Visjon Norges flaggskip. Programmet sendes hver dag fra kl. 20.00 og har mange interessante gjester fra hele verden, innslag og musikk. Les mer 2. feb. 2023 Forfatter med sterke påstander om Kong Haakon i ny bok Forfatter Harry Rødner kommer til Studio Direkte 2. februar. I sin nye bok «Sviket» hevder han at verken den norske kongefamilien eller regjeringen var spesielt bekymret for skjebnen til de norske jødene. Les mer 27. jan. 2023 Markering av Den internasjonale Holocaustdagen Vi ønsker velkommen til den nasjonale markeringen av Den internasjonale Holocaustdagen Les mer 28. des. 2022 77: Tønsbergs Holocaust: Del 4 Familiene som forsvant Dette er fjerde og siste episode i podcasten Tønsbergs Holocaust. Les mer 22. des. 2022 76: Tønsbergs Holocaust Del 3: Familiene som forsvant Dette er tredje av fire episoder om familien Koklin fra Tønsberg. Les mer 20. des. 2022 Bokanmeldelse i Tønsbergs blad Tønsberg-familien Koklins tragiske skjebne danner utgangspunkt for Harry Rødners sviende oppgjør med kong Haakon VII og regjeringen Nygaardsvold. Hvorfor gjorde de ingenting for jødene? Les mer 15. des. 2022 75: Tønsbergs Holocaust Del 2: Familiene som forsvant For familien Koklin i Tønsberg blir hverdagene raskt annerledes. Vi får høre om kjærlighet og trusler, om en helt merkelig forlovelse, og om en hverdag som blir stadig mer krevende. Les mer 8. des. 2022 74: Tønsbergs Holocaust - familiene som forsvant DEL 1 Harry er gjest i TB-podden Les mer 6. des. 2022 Podcast: I samtale om Sviket Samtale med Guri Hjeltnes Les mer 5. des. 2022 Sviket presenteres på HL-Senteret Harry Rødner og HL-senterets direktør, Guri Hjeltnes, samtaler om boken Les mer 29. nov. 2022 Vi må lære av historien «Vi må ikke glemme eller tro at det ikke lenger angår oss», sa statsminister Jonas Gahr Støre da han talte på minnemarkeringen for deportasjonene av jøder fra Norge. Les mer 29. nov. 2022 Lille Idar (1) fra Hønefoss fronter ny bok - malt av Vebjørn Sand Idar Scharff fra Hønefoss var en av de yngste jødene som ble deportert med Donau til Polen 26. november 1942. Nå er han malt av Vebjørn Sand og fronter Harry Rødner's nye bok Sviket Les mer 28. nov. 2022 Anmeldelse: Sterkt om hvordan norske jøder ble sveket Skjebne: Forfatteren forteller historien om de norske jødnenes skjebne sammenvevet med sin egen og sin egen families historie. Da rykker det hele mye nærmere. Les mer 26. nov. 2022 Da Holocaust kom til Vestfold og Norge – 80 år siden deportasjonen Programserie om andre verdenskrig Les mer 26. nov. 2022 Norge sviktet jødene allerede på 1930-tallet Når vi nå markerer at det 80 år siden at 529 norske jøder ble sendt ut av landet for å ende i Auschwitz, er det all grunn til å se nærmere på hvordan dette kunne skje. I alt ble 773 jøder sendt til dødsleirer fra Norge. Les mer 26. nov. 2022 Kunstnersamtale med Victor Lind Velkommen til kunstnersamtale med Victor Lind Les mer

Folk List Abraham Mendel Read More Adam Smith Read More Adolf Hitler Read More Aldous Huxley Read More Anne Lisbet Gjesteby Read More Arthur Schopenhauer Read More Benito Mussolini Read More Berit Reisel Read More Bjarte Bruland Read More Bjørnstjerne Bjørnson Read More Charles Koklin Read More Charles Rolls Read More Charlie Chaplin Read More Christian Gaioso Read More Christopher Harper Read More Christopher Hornsrud Read More Colin Archer Read More Dag Gjesteby Read More Dag Kopperud Read More Edvard Grieg Read More Edvard VII Read More Egil Christophersen Read More Elisabeth Klaveness Read More Else Hansen Read More Ernest Rutherford Read More Ervin Kohn Read More Eva Scheer Read More Folke Bernadotte Read More Fridtjof Nansen Read More Georg Broch Read More George Stephenson Read More Gunnar Sønsteby Read More Gunter Demnig Read More Guri Hjeltnes Read More Haakon VII Read More Hans Geiger Read More Harry Rubinstein Read More Harry Rødner Read More Heinrich Simon Read More Henrik Ibsen Read More Henry Ford Read More Henry Norr Read More Henry Royce Read More Henry Simon Read More Inger-Lise Grusd Read More Ingrid Lomfors Read More Irene Levin Read More Ivonne Richter Read More Jahn Otto Johansen Read More Jan Alexander Brustad Read More Jan Benjamin Rødner Read More Janet Wolff Read More Johan Christian Dahl Read More Johan Scharffenberg Read More Josef Stalin Read More Julius Cæsar Read More Julius Streicher Read More Kari Gjesteby Read More Karl Emil Hagelund Read More Knut Åmås Read More Leif Grusd Read More Leif Knutsen Read More Leif-Arne Mendelsohn Read More Leo Eitinger Read More Lill Fanny Sæther Read More Marte Michelet Read More Martin Kriwet Read More Martin Rohlmann Read More Mats Tangestuen Read More Maud Read More Michael Marks Read More Minna Mendel Read More Mirjam Rødner Read More Niels Bohr Read More Nils Petter Tanderø Read More Odd Nansen Read More Ole Kolsrud Read More Oskar Mendelsohn Read More Ralph Slazenger Read More Rami Aronzon Read More Rebecca Rubinstein Read More Robert Stephenson Read More Ruben Rødner Read More Ruth "Lillemor" Koklin Read More Sammy Steinmann Read More Sigurd Steinwig Read More Svein Sandnes Read More Terje Emberland Read More Thomas Spencer Read More Thorvald Klaveness Read More Vebjørn Sand Read More Victoria Read More Vidkun Quisling Read More Willy Rubinstein Read More Abraham Mendel Read More

< Tilbake En samfunnsengasjert familie og holocaust Thomas Nilsen 15. nov. 2021 Hundre år etter at Norge fikk sin egen grunnlov, giftet Benjamin Koklin seg med Ida Becker. De to hadde utvandret fra Latvia til Norge noen år tidligere. I Tønsberg skulle de bygge en fremtid for seg og sine fem barn. https://www.871.no/2021/11/15/en-samfunnsengasjert-familie/ Familien Koklin bodde i Grønvolds gate 7 i Tønsberg i 1942, det året norske jøder ble arrestert og deportert. Benjamin Koklin hadde siden 1933 drevet trikotasjeforretning i Fayes gate 3. Benjamin Koklin var fra Latvia. Han giftet seg i 1914 med Ida, født Becker, også hun fra Latvia. Ida kom til Norge i 1897 og Benjamin i 1910. De fikk tre barn mens de bodde i Kragerø, Charles (1914), Gitel (1917)og Ruth (1919). Mens Julius (1923) og Emil Georg (1925) kom til verden da familien bodde i Oslo. Emil Georg var sannsynligvis bare ett eller to år da familien flyttet til Tønsberg. Han hadde lagt seg opp nok sparepenger til å kunne åpne sin egen forretning. Om forretningen på dette stedet fortalte datteren Ruth Koklin, senere Rødner, dette i et intervju i 1985: Det var en trikotasjeforretning, og tidvis herreekvipering. Den startet i Nedre Langgate (35), på hjørnet der nede, på det andre hjørnet lå Magnus Jakobsen. Så gikk ikke det så bra, det var i 1927. Så ble han bestyrer av en annen forretning, i Storgaten, ikke så langt fra Vinmonopolet. Det het Magasin Norge og var en herreekvipering. Men så gikk han som drev denne konkurs, og så sto vi der. Eieren av Magasin Norge hadde for øvrig forretninger over hele Sør-Norge. Men på en eller annen måte fikk pappa åpnet en forretning i Fayesgate nummer 3. Hentet fra boken “Familiene som forsvant” 1930-årene var en lykkelig tid for familien Koklin. Foreldrene var opptatt av at barna skulle bli en del av det norske samfunnet, og norsk litteratur var en del av familiens fritidssyssel. I tillegg var barna svært engasjert i ulike lag og foreninger, og var med i amatørteater. Charles Koklin fikk etter hvert et stort nettverk som aktiv i avholdsbevegelsen og i Unge Venstre. Han holdt kontakt med byen og vennene og vendte tilbake til byen flere ganger i årene etter krigen. I forbindelse med Tønsbergs 1100-årsjublieum i 1971, skrev han følgende i en kronikk i Tønsbergs Blad: Fiskebryggen kan vel ingen tønsberggensere glemme! Det var alltid like spennende å studere all den levende fisken som svømte omkring i fiskekummene hos de forskjellige fiskerhandlerne. Ferskere fisk kunne ingen husmor komme hjem med! Guttedagenes Tønsberg var også badebyen Tønsberg, med sjøbadet ned ved bryggen og Ramberg på Kaldnes-siden og mange fine bademuligheter på Nøtterøy og Tjøme. Det gamle koselige Dampbadet skal heller ikke glemmes i denne forbindelse. Det var en sann fornøyelse å sitte inne i «dampen» og høre de eldres samtaler. Her fikk man høre lokale nyheter og her ble dagens hendelser livlig kommentert. Og «gamle idretten» husker jeg med glede. Der spilte vi fotball etter beste evne, der levde guttedagenes kameratskap i sportslig samvær og spennende lek. Ja, alt dette og meget mer er for meg min barndoms Tønsberg, byen som jeg forlot for tredve år siden, men som jeg alltid vender tilbake til i tankene. Alle inntrykkene, alle minnene fra de hyggelige guttedagene i Norges eldste by bærer man med seg og knytter en for alltid til hjembyen. Tønsbergs Blad 6. juni 1971 Den tyske okkupasjonen førte ikke umiddelbart til noen endring i familiens hverdagsliv, men i 1941 begynte ting å endre seg. Charles og Ruth flyktet til Sverige før deportasjonene pga. tilknytning til eget eller andres illegalt arbeid. Charles hadde flyktet til Sverige allerede i 1941. Han var da sagt opp fra sin stilling i kommunen fordi han var jødisk. Charles hadde dessuten drevet hjelpearbeid for jødiske flyktninger, noe som myndighetene til å følge med på det han foretok seg. Han hjalp blant annet ekteparet Adolf og Betty Berkowitz med å få opphold i Norge i 1937. Ruth var gift med Willy Rubinstein (f. 1911) som flyktet til Sverige høsten 1941. Ruth kom etter sommeren 1942. Tidlig på morgenen 26. oktober 1942 banket tjenestemenn fra Tønsberg politikammer på døren hjemme til familien Koklin i Grønvoldsgate 7. De hadde ordre om å hente Benjamin, Julius og Emil Georg. Bare Emil Georg var hjemme. Han ble ført ut, og transprtert op til Berg interneringsleir. Deretter gikk en tjenestemann gjennom familiens eiendeler. At ble ført på en liste, og gitt en verdi. Da Emil Georg ble arrestert sto faren Julius og Benjamin som var i Oslo ovenfor et umenneskelig valg. Skulle de flykte til Sverige og la Emil Georg bli igjen. De valgte å melde seg til politiet, ble transportert til Berg Interneringsleir, og var der sammen i fangenskap. En måned senere banket det igjen på døren i Grønvoldsgate 7 . Utenfor sto politiet. Moren, Ida, sa hun var alene, gikk for å hente en kåpe og fikk sendt sin datter Gitel ut bakdøren. Hun flykter til sykehuset, den første etappen på veien til Sverige sammen med sin mann. Og friheten. Benjamin ble deportert 26. November med skipet DS Donau. Med på samme transport var også hans kone Ida og de to yngste sønnene. Ved ankomsten til Auschwitz ble både Benjamin, Julius og Emil Georg tatt ut til tvangsarbeid, mens Ida ble sendt direkte i gasskammer. Benjamin ble drept i januar 1943, den eksakte datoen er ukjent. Også Emil Georg gikk til grunne en gang i januar 1943. Julius ble gasset til døde den 14. januar, etter å ha ligget syk på revier (sykestuen) en tid. Siste Neste

Sviket er forfatterens første bokutgivelse, i et tema som han har vokst opp med og som har opptatt ham i mange år. Les mer om Rubinstein og Koklin familiene. The Betrayal is the author's first book publication, on a theme that he has grown up with and that has occupied him for many years. Read more about the Rubinstein and Koklin families. Harry Rødner Sviket er forfatterens første bokutgivelse, i et tema som han har vokst opp med og som har opptatt ham i mange år. Bakgrunn Harry Rødner (født 26. april 1943 i Stockholm) vokste opp på Majorstuen i Oslo etter krigen. Etter gymnas og militærtjeneste utdannet han seg til bygningsingeniør ved den tekniske høyskolen ETH i Zürich. Senere fylte han på med business-utdannelse i Genéve. Etter studiene i Z ürich var han forsøksleder ved et bygningsteknisk forskningsinstitutt tilknyttet høyskolen, før han i 1975 vendte hjem til Norge og oljebransjen. Han hadde ulike stillinger i Aker-gruppen og det finske Fortums norske oljevirksomhet. I 2003 ble han pensjonist, og har siden arbeidet som guide og reiseleder på deltid. Rødners foreldre flyktet tidlig til Sverige. Både deres, besteforeldres, onklenes og tantenes skjebner under krigen preget oppveksten hans. Familien var - og er - aktiv i jødisk menighetsliv, og Rødner bruker inntrykkene derfra i sine beskrivelser av hendelsene under krigen. Han bruker også korrespondansen mellom foreldrene - hundre brev skrevet fra 1943 til 1945 - og dagbøkene til moren fra samme periode som bakgrunnshistorier i boken. Harry Rødner er gift, har to barn og fem barnebarn. Da koronaepidemien gjorde ham arbeidsløs, var det hans sveitsiske hustru som oppfordret ham til å skrive bok om eksilregjeringens og kong Haakons svik mot jødene. Temaet hadde opptatt ham i flere år, og han har samlet mye informasjon om det. Hans karriere som sivilingeniør og siviløkonom er avsluttet. Oppgavene som guide og reiseleder har kommer tilbake. Nå starter han entusiastisk i et nytt yrke: som forfatter. HL: Det norske Holocaust JM: Det norske Holocaust Snublesteiner Slektstreet Av forfatterens fire besteforeldre døde en før krigen, to ble myrdet i holocaust og en overlevde. I familiene Rubinstein og Koklin var det fem søsken i hver familie = 10 søsken: Salomon Rubinstein emigrerte før krigen til Syd-Afrika to søsken Rubinstein (David og Willy) deltok i kampene i april 1940 (Gudbrandsdalen og Valdres) fire søsken Rubinstein (Isidor, Willy, David og Salomon) satt i fangenskap for sin innsats på alliert side tre (Julius, Emil og Isidor) av de ti ble myrdet i holocaust, se Snublesteiner seks flyktet til Sverige, to i november 1941 (Charles og Willy), fire i 1942 (Elsa, Ruth, Gitel og David) tre søsken Rubinstein (Willy, Elsa og David) dro fra Sverige til England for å tjenestegjøre for Norge der De neste generasjonene: tre av søsknene fikk ialt fem barn , hvorav tre lever i 2022 i Sverige og Norge (to født før, en under og to etter krigen) de 10 har fått seks barnebarn , som lever i Syd-Afrika, Israel, England og Norge i 2022 og 10 oldebarn , som lever i Syd-Afrika, Israel, England og Norge i 2022

Forlaget ble etablert i 2008 for å sysselsette forleggeren når han ble pensjonist. Svein Sandnes hadde mer enn 20 års praksis i forlagsbransjen før han i 1993 kom til NRK som kulturredaktør i NRK P2. Fra 2002 jobbet han med innhold knyttet til opplæring på nett, til dels i samarbeid med NDLA. Fra 2012 var han med på å etablere den digitale radiokanalen NRK P1+. Han ble pensjonist i 2014. Svein Sandnes Bokforlag Forlaget ble etablert i 2008 for å sysselsette forleggeren når han ble pensjonist. Svein Sandnes hadde mer enn 20 års praksis i forlagsbransjen før han i 1993 kom til NRK som kulturredaktør i NRK P2. Fra 2002 jobbet han med innhold knyttet til opplæring på nett, til dels i samarbeid med NDLA. Fra 2012 var han med på å etablere den digitale radiokanalen NRK P1+. Han ble pensjonist i 2014. Bokstabburet (Sandnes Bokforlag) Kontakt Telefon: +47 63 82 90 96 Adresse: Eidsvegen 1, 1927 Rånåsfoss Redaksjonen: svsandn@online.no Bokbestillinger: bokstabburet@gmail.com

< Tilbake Kunstnersamtale med Victor Lind HAUGAR KUNSTMUSEUM 26. nov. 2022 Velkommen til kunstnersamtale med Victor Lind https://vestfoldmuseene.no/haugar-kunstmuseum/kunstnersamtale-med-victor-lind Til tross for at han er en av våre mest kompromissløse politiske kunstnere, lar verkene hans seg aldri forstå som politikk alene. Snarere har de en dypt menneskelig, ofte poetisk, grunntone som først og fremst handler om en respekt for individets menneskeverd. Ved å presentere et nøysomt utvalg av kunstnerens verk utforskes nettopp sjiktet mellom disse to kategoriene. Lind er en av etterkrigstidens viktigste norske kunstnere, og han har hatt en stor innflytelse på yngre kunstnerkolleger. Han har en lang historie for å stille ut i Vestfold hvor han allerede helt på begynnelsen av 1960-tallet stilte ut i flere kunstforeninger. På 1970-tallet var han et fremtredende medlem av GRAS-gruppen som stod for en politisk og sosialt bevisst kunst med dype røtter i venstresiden, og med tydelig motstand mot Vietnamkrigen og kapitalkreftenes herjinger. I senere år er Victor Lind kjent for å ha arbeidet med en rekke historier knyttet til behandlingen av de norske jødene under andre verdenskrig, og da ikke minst i forbindelse med det manglende oppgjøret med enkelte av dem som bidro til at norske jøder ble sendt ut av landet og drept i tyske konsentrasjonsleirer. Her står Linds skulpturportrett av politiinspektør Knut Rød i særstilling som et av de mektigste politiske kunstverk i nyere norsk kunsthistorie. Les mer om Victor Lind og utstillingen Friheten må gjestfri være. Samtalen begynner kl. 12.00 og inngår i museumsbilletten. Velkommen! Siste Neste

< Tilbake Julius Koklin 1922 - 1943 Julius Koklin ble født den 31. juli 1922 på Nordstrand i Oslo. Foreldrene var Ida f. Becker (f. 1887 i Latvia) og Benjamin Koklin (f. 1891 i Latvia). Han hadde fire søsken, Charles (f. 1914), Gitel (f. 1916), Ruth (f. 1919) og Emil Georg (f. 1925). Familien flyttet senere til Tønsberg. I 1942 gikk Julius på gymnaset og hadde fast følge med Lill fra samme by. Julius ble arrestert sammen med sin far den 26. oktober 1942 mens de begge oppholdt seg i Oslo. De ble innsatt på Berg interneringsleir ved Tønsberg. Måneden etter, den 26. november, ble Julius sendt fra Berg sammen med sin far og broren Emil Georg til Oslo havn og deportert med transportskipet Donau. Moren Ida var blitt arrestert samme morgen og ble fraktet ut av landet med samme skipstransport. Ved ankomsten til Auschwitz ble families menn tatt ut til tvangsarbeid, mens moren ble sendt i gasskammeret. Julius ble syk og havnet på revier en gang rundt årsskiftet 1942/43. Etter en seleksjon ble han fraktet til gasskammeret og drept 14. januar 1943. https://www.snublestein.no/Julius-Koklin/p=253/ Fayes gate 3, Tønsberg, Norway

Arkiv Henrik Beckheim Podcast Harry Rødner - Hva visste egentlig regjeringen og Kongen i eksil om utryddelsen av de norske jødene? Les mer 17. sep. 2025 Ranet - Da staten ranet jødene Under andre verdenskrig tar nazistene alt jødene i Norge eier. Etter krigen starter kampen for å få verdiene tilbake, helt uten hjelp fra samfunnet. Les mer 23. aug. 2023 Foredrag på Fornebu og Lysaker Rotary Klubb Sviket - Hva regjeringen og Kongen i eksil visste om utryddelsen av de norske jødene Les mer 17. apr. 2023 Foredrag på Nesodden Rotaryklubb Max introduserer oss for Harry Rødner, forfatteren av boken «Sviket» om jødeutryddelse i Norge Les mer 13. mars 2023 Harry er gjest i Studio Direkte (TV Visjon Norge) Studio Direkte er TV Visjon Norges flaggskip. Programmet sendes hver dag fra kl. 20.00 og har mange interessante gjester fra hele verden, innslag og musikk. Les mer 2. feb. 2023 Forfatter med sterke påstander om Kong Haakon i ny bok Forfatter Harry Rødner kommer til Studio Direkte 2. februar. I sin nye bok «Sviket» hevder han at verken den norske kongefamilien eller regjeringen var spesielt bekymret for skjebnen til de norske jødene. Les mer 2. feb. 2023 Markering av Den internasjonale Holocaustdagen Vi ønsker velkommen til den nasjonale markeringen av Den internasjonale Holocaustdagen Les mer 27. jan. 2023 77: Tønsbergs Holocaust: Del 4 Familiene som forsvant Dette er fjerde og siste episode i podcasten Tønsbergs Holocaust. Les mer 28. des. 2022 76: Tønsbergs Holocaust Del 3: Familiene som forsvant Dette er tredje av fire episoder om familien Koklin fra Tønsberg. Les mer 22. des. 2022 Bokanmeldelse i Tønsbergs blad Tønsberg-familien Koklins tragiske skjebne danner utgangspunkt for Harry Rødners sviende oppgjør med kong Haakon VII og regjeringen Nygaardsvold. Hvorfor gjorde de ingenting for jødene? Les mer 20. des. 2022 75: Tønsbergs Holocaust Del 2: Familiene som forsvant For familien Koklin i Tønsberg blir hverdagene raskt annerledes. Vi får høre om kjærlighet og trusler, om en helt merkelig forlovelse, og om en hverdag som blir stadig mer krevende. Les mer 15. des. 2022 74: Tønsbergs Holocaust - familiene som forsvant DEL 1 Harry er gjest i TB-podden Les mer 8. des. 2022 Podcast: I samtale om Sviket Samtale med Guri Hjeltnes Les mer 6. des. 2022 Sviket presenteres på HL-Senteret Harry Rødner og HL-senterets direktør, Guri Hjeltnes, samtaler om boken Les mer 5. des. 2022 Vi må lære av historien «Vi må ikke glemme eller tro at det ikke lenger angår oss», sa statsminister Jonas Gahr Støre da han talte på minnemarkeringen for deportasjonene av jøder fra Norge. Les mer 29. nov. 2022 Lille Idar (1) fra Hønefoss fronter ny bok - malt av Vebjørn Sand Idar Scharff fra Hønefoss var en av de yngste jødene som ble deportert med Donau til Polen 26. november 1942. Nå er han malt av Vebjørn Sand og fronter Harry Rødner's nye bok Sviket Les mer 29. nov. 2022 Anmeldelse: Sterkt om hvordan norske jøder ble sveket Skjebne: Forfatteren forteller historien om de norske jødnenes skjebne sammenvevet med sin egen og sin egen families historie. Da rykker det hele mye nærmere. Les mer 28. nov. 2022 Da Holocaust kom til Vestfold og Norge – 80 år siden deportasjonen Programserie om andre verdenskrig Les mer 26. nov. 2022 Norge sviktet jødene allerede på 1930-tallet Når vi nå markerer at det 80 år siden at 529 norske jøder ble sendt ut av landet for å ende i Auschwitz, er det all grunn til å se nærmere på hvordan dette kunne skje. I alt ble 773 jøder sendt til dødsleirer fra Norge. Les mer 26. nov. 2022 Kunstnersamtale med Victor Lind Velkommen til kunstnersamtale med Victor Lind Les mer 26. nov. 2022 En livsfarlig linje Jødehatet har dype røtter her i Norge. Et faktum som bryter med det norske selvbildet. Og derfor fornektes så ofte. Les mer 26. nov. 2022 Invitasjon til minnemarkering på Oslo rådhus Høsten 2022 er det 80 år siden jødene fra Norge ble arrestert og deportert til nazistenes dødsleire. Les mer 24. nov. 2022 Ønskjer 26. november som nasjonal minnedag DONAUDAGEN: 26. november er datoen for Holocaust i Norge, difor bør han bli ein nasjonal minnedag. Det meiner Ervin Kohn, forstandar i Det Mosaiske Trossamfunn. Han får støtte av to andre nestorar på feltet. Les mer 24. nov. 2022 Støre talte på Holocaust-markering Vi må ikke glemme eller tro at det ikke lenger angår oss, var statsminister Jonas Gahr Støres budskap da han talte på minnemarkeringen for den største deportasjonen av jøder fra Norge. Les mer 24. nov. 2022 Støre om 80 år siden jødedeportasjonen: – Dette angår oss også i dag Det er 80 år siden 773 norske jøder ble deportert ut av landet, noe som ble markert i Oslo rådhus torsdag. Dette angår oss også i dag, sier statsministeren. Les mer 24. nov. 2022 Kronikk i VG: Sviket mot de norske jødene Vi markerer i disse dager at det er 80 år siden de norske jødene skulle utryddes. Det bør også være en markering av sviket mot dem – eksilregjeringens og kongens svik. Les mer 24. nov. 2022 Deportasjonsmonumentet i Oslo fredet Monumentet «Et sted for erindring» på Akerhuskaia er fredet av Riksantikvaren. Fredningen skjer i forbindelse med 80-årsmarkeringen av jødedeportasjonen. Les mer 24. nov. 2022 Det norske holocaust Det er viktig å huske på hvor galt det kan gå, hvor langt mennesker og samfunn kan være villige til å gå. Igjen og igjen, skriver Ervin Kohn i dette innlegget. Les mer 10. nov. 2022 Markering av Krystallnatten Fakkeltog og markering på Eidsvolls plass Les mer 9. nov. 2022 Last: Jøder. Ny dokumentarserie 26. november 1942 blir 529 jødiske menn, kvinner og barn sendt med et skip fra Oslo. Hva skjedde med jødene her, i våre gater? Tidsvitner forteller. Les mer 30. okt. 2022 Stortingsmiddagen 2022: Kongens tale "Våre jøder og våre skeive er begge minoriteter i vårt store fellesskap. Begge gruppene har vi, storsamfunnet, et ekstra ansvar for å beskytte." Les mer 27. okt. 2022 Boklansering i DMT Les mer 25. okt. 2022 Sviket tilgjengelig på Boknett.no Kjøp Sviket av Harry Rødner på Boknett.no Les mer 21. okt. 2022 Sviket tilgjengelig på Bokklubben Kjøp Sviket av Harry Rødner på Bokklubben.no Les mer 21. okt. 2022 Intervju med Med Israel for Fred Les mer 21. okt. 2022 Artikkel på miff.no Hør mer om den nye boken i MIFFs intervju med Harry Rødner. Les mer 21. okt. 2022 Boklansering på Jødisk Museum Hva visste regjeringen og Kongen i eksil om tilintetgjørelsen av de norske jødene? Les mer 19. okt. 2022 Last: Jøder. Historien om holocaust i Norge I november er det 80 siden den største politiaksjonen i Norsk historie fant sted, og lasteskipet Donau la fra kai med kurs for de tyske dødsleirene. Søndag 30. oktober er det klart for en ny dokumentarserie om jødenes situasjon i Norge under 2. verdenskrig. Les mer 7. okt. 2022 Hilsen fra Statsministeren Statsminister Jonas Gahr Støre gratulerer alle jøder med feiringen av jødisk nyttår, Rosh Hashana. Les mer 25. sep. 2022 TidsforDRIV sesong 2 – Det angår også deg Historiker Ane Ringheim og tidsvitne Harry Rødner forteller om de forferdelige hendelsene og likvidasjonen av jødiske eiendeler under andre verdenskrig. Les mer 26. nov. 2021