Search Results

< Tilbake Ønskjer 26. november som nasjonal minnedag Bjørgulv K. Bjåen, journalist 24. nov. 2022 DONAUDAGEN: 26. november er datoen for Holocaust i Norge, difor bør han bli ein nasjonal minnedag. Det meiner Ervin Kohn, forstandar i Det Mosaiske Trossamfunn. Han får støtte av to andre nestorar på feltet. https://www.vl.no/nyheter/2022/11/24/onskjer-26-november-som-nasjonal-minnedag/ Når Norge markerer det som skjedde for 80 år sidan, spør Vårt Land: Bør 26. november 1942 markerast årleg ved at datoen blir ein nasjonal minnedag? – Ja, god idé, seier Ervin Kohn, forstandar i Det Mosaiske Trossamfunn. – Ja, det vil vere på sin plass, meiner Mats Tangestuen, fagleg leiar ved Jødisk Museum i Oslo. – Det er ein god idé, svarar Guri Hjeltnes, direktør for Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter – eller HL-senteret. Samla inn hausten 1942 På laurdag er det 80 år sidan: 26. november 1942, klokka 14.55, gjekk troppetransportskipet D/S «Donau» frå utstikkar 1 nedanfor Akershus festning i Oslo. Om bord var 529 norske jødar. Menn, kvinner, barn. Eldste var 81. Yngste var fire månader. «Det er ikke utenkelig at Gautestad Norheim ender i bispestolen i Bjørgvin» Alle hadde blitt samla inn av norsk politi og tysk tryggingspoliti hausten 1942. Mange menn hadde blitt arrestert 26. oktober, ein månad før deportasjonen. SOLDATFRAKT: Donau ved kai i Oslo. Skipet vart opphaveleg brukt til å frakta tyske soldatar til Norge. ( Festningsverk.no ) Døydde i gasskammeret 30. november, klokka 11.10, la «Donau» til kai i Stettin i Polen. Alle om bord blei sendt vidare til nazistanes største konsentrasjonsleir, Auschwitz-Birkenau sør i Polen. Dagen etter, klokka ni på kvelden, stoppa godstoget jødane på perrongen i dødsleiren. I Auschwitz-Birkenau blei yngre, vaksne menn plukka ut til å bli slavearbeidarar. Kvinner, barn og eldre blei sendt rett i døden. 345 norske jødar blei gassa i hel i Auschwitz denne dagen. Holocaust i Norge Seks millionar jødar blei drepne under andre verdskrig. Frå Norge blei 773 jødar sendt til dødsleirane i Tyskland og Polen. Berre 34 av dei kom tilbake til Norge i live. – Me hadde eit Holocaust i Norge, deportasjonen med «Donau», fortel Ervin Kohn. Han er forstandar i den største jødiske forsamlinga i Norge, Det Mosaiske Trossamfunn. – Difor vil det vere svært bra å få 26. november som ein nasjonal minnedag. Slik kan datoen bli ein dag også majoriteten markerer, ikkje berre den jødiske minoriteten, seier Kohn. Tidsvitna døyr Mats Tangestuen er samd. Han er fagleg leiar ved Jødisk Museum i Oslo. – For 20 år sidan blei 26. november knapt markert i Norge. Så byrja Jødisk Museum å markere dagen med ulike arrangement i 2005. Difor er fleire blitt medvitne om kva som faktisk skjedde denne dagen. Tangestuen trekkjer fram eit anna argument for å gjere 26. november til ein nasjonal minnedag: – Tidsvitna, dei som opplevde hendingane før deportasjonen, blir færre og færre. Han peikar på at ein minnedag også vil kunne ta opp i seg at 1. desember 1942 blei den dagen flest nordmenn mista livet under verdskrigen. Fleire markeringar i år Guri Hjeltnes er direktør på Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter – eller HL-senteret. Ho meiner det er plass på kalenderen til ein ny minnedag. – Den 27. januar markerer Norge den internasjonale Holocaustdagen, han er godt innarbeidd. Å få 26. november som minnedag for deportasjonen av norske jødar, er ein god idé, seier Hjeltnes. Ho peikar på at Jødisk Museum i Oslo og HL-senteret, mellom andre, har markert dagen i fleire år. Hjeltnes minner også om at det kvar 26. november går eit fakkeltog i bydelen Møhlenpris i Bergen. Fakkeltoget og minnemarkeringa er for 11 personar som budde på Møhlenpris og som blei arresterte og deporterte fordi dei var jødar. I Tromsø er det også ei minnemarkering den 26. november, fortel Hjeltnes. Ingen av dei nordnorske jødane som blei sendt til Auschwitz, kom tilbake. Tre viktige datoar – Så det er mange gode grunnar til at 26. november blir ein nasjonal minnedag, meiner HL-senteret-direktør Hjeltnes. Ho seier nasjonen har tre viktige datoar når me skal minne Holocaust i Norge: 26. oktober 1942: Massearrestasjonen av jødiske menn. 26. november 1942: Deportasjonen av jødar. 27. januar: Den internasjonale Holocaustdagen. Minnedagen blei etablert av FN i 2005 som internasjonal minnedag. Til minne om 757 nordmenn Som synlege symbol på Holocaust i Norge, ligg det 757 snublesteinar landet rundt. Små messingplater, ein for kvar norske jøde som mista livet. Dei siste tre blei lagt ned i september i år, ved Akershus festning i Oslo. Snublesteinar er minnesmerke over ofra for nazismen under andre verdskrig og gjev informasjon om kvar einskild person som blei arrestert og ført vekk. Til den visse død. Det var den tyske kunstnaren Gunter Demnig som start minnemarkeringsprosjektet. Jødisk Museum i Oslo henta prosjektet til Norge. Første stein blei lagt ned i 2010. Bad om pussing av snublesteinar I 2019 fekk journalisten og forfattaren Sven Egil Omdal ein idé, etter å ha vandra rundt i Berlin 9. november i fleire år og sett at snublesteinane var nypussa, til minne om Krystallnatta: Lat oss i Norge pusse snublesteinane kvar 26. november, for å minne dagen då «Donau» gjekk frå Oslo med 529 av dei norske jødane om bord. Mange følgde oppmodinga frå Omdal, melde Vårt Land 26. november 2019. – Pussinga av steinane er ei bittelita symbolhandling, sa ei av dei som gjekk ut med pusseutstyr, Ingeborg Dybvig. Siste Neste

< Tilbake Forfatter med sterke påstander om Kong Haakon i ny bok Visjon Norge 2. feb. 2023 Forfatter Harry Rødner kommer til Studio Direkte 2. februar. I sin nye bok «Sviket» hevder han at verken den norske kongefamilien eller regjeringen var spesielt bekymret for skjebnen til de norske jødene. https://visjonnorge.com/nor/2023/01/27/forfatter-med-sterke-pastander-om-kong-haakon-i-ny-bok/ Nazistenes masseutryddelser av jødene er godt dokumentert. Det er også godt kjent at det norske politikorpset bisto nazistene i å arrestere og deportere nordmenn med jødisk bakgrunn.Det er imidlertid mindre kjent hvordan den norske regjeringen og kongefamilien i eksil stilte seg til den kollektive tragedien. Det er en problemstilling forfatter Harry Rødner går løs på i sin nye bok. Kritisk til regjering og kongefamilien I boken «Sviket» mener han å ikke bare dokumentere historien om jødene som både ble deportert fra Norge og plassert i tyske og polske konsentrasjonsleirer for så å bli drept. Men også hvordan det hele skal ha skjedd uten å vekke engasjement fra verken kongehus eller regjering.Han mener også at antijudaistiske og antisemittiske holdninger var utbredt i Norge før krigen, og at dette også satt sitt preg på norske myndigheters holdninger. I boken skriver han at regjeringen kjente godt til «Den endelige løsningen» allerede i 1942. Regjeringen var visstnok av den holdningen at jødene selv hadde forårsaket sin skjebne. Oppfordret av kona Forfatter Harry Rødner er selv av jødisk bakgrunn, og ble født under krigen (1943). Heldigvis for han trakk han sine første åndedrag i Stockholm i nøytrale Sverige. Etter krigen flyttet familien til Majorstuen i Oslo. I dag er han gift, og har to barn og fem barnebarn.Det var hans kone som oppfordret han til å skrive boken som altså blir presentert under «Studio Direkte» 2. februar. Siste Neste

< Tilbake Podcast: I samtale om Sviket Harry Rødner 6. des. 2022 Samtale med Guri Hjeltnes https://open.spotify.com/episode/4GEhchcPeJ0m234uCCSe7m?si=6ixQ-cy-Szu8RYRI2n3WUA I denne episoden, samtaler Harry med direktør Guri Hjeltnes på Holocaust senteret, etter å ha presentert boken til venneforeningen 5. desember 2022. Siste Neste

< Tilbake Kronikk i VG: Sviket mot de norske jødene Harry Rødner 24. nov. 2022 Vi markerer i disse dager at det er 80 år siden de norske jødene skulle utryddes. Det bør også være en markering av sviket mot dem – eksilregjeringens og kongens svik. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/rlroB8/sviket-mot-de-norske-joedene 26. november 1942 fraktet skipene «Donau» og «Monte Rosa» 576 norske jøder mot Auschwitz. «Monte Rosa» hadde allerede sendt 21 i døden en uke tidligere. Eksilregjeringen og kong Haakon hadde lenge mottatt rapporter om jødenes skjebne i andre okkuperte land, og at planen var å myrde de norske jødene også. De gjorde ikke noe for å redde dem. Selv etter at jødene fra Donau var sendt til drapsfabrikken motsatte de seg forsøk på å redde de som fortsatt var i live. Tre måneder senere sendte nazistene enda 158 jøder i døden uten at eksilregjeringen tok affære. «Hvite Busser» hentet våren 1945 norske fanger fra konsentrasjonsleirer. Norske myndigheter (og Røde Kors) forholdt seg igjen passive og utelot jøder fra lister over nordmenn som skulle hentes. De få norske jødene som tyskerne ikke hadde rukket å myrde ble i stedet reddet av medfanger. Sviket fra de øverste, frie norske myndigheter har forblitt ihjeltiet eller bagatellisert, tross forsøk på å bringe temaet frem i lyset. Nå, 80 år senere, burde det ikke være slik lenger. Eksilregjeringen holdt øye med hva som foregikk i Norge. «Nyhetsoversikt fra Skandinavia» skrev daglig om NS-regimets ugjerninger. Gjennom diplomatiske forbindelser mottok regjeringen og Kongen rapporter, og de fulgte med i britiske aviser og BBC. Fra andre allierte lands eksilregjeringer og World Jewish Congress fikk de førstehånds kjennskap til jødeutryddelsene. I juni meldte britisk presse at 1 million jøder var myrdet. Rapporter fra svenske forretningsmenn i Polen inneholdt vitneuttalelser, illustrasjoner og fotografier og konkluderte med at alle jøder i de okkuperte områdene skulle myrdes. 3. august hevdet The Times å ha «bevis for at nazistene er fast bestemt på å rense Vest-Europa for alle sine jøder». «Riegner-rapporten» beskrev planlagte tiltak, som bruk av blåsyre og at «alle 3,5 – 4 millioner jøder i land okkupert av Tyskland» skulle tilintetgjøres innen årets utgang. Trygve Lie mottok 17. august en rapport fra Bern om jødeforfølgelsene i okkuperte land: «Det verste er at de franske myndigheter ikke alene forholder sig helt passive overfor disse foreteelser, men endog synes direkte å yde bistand med utrenskningen.» Rapporten avslutter med en anklage mot norsk asylpolitikk før 9. april 1940: «Vi selv har neppe foranledning til å slå oss på brystet, for der var vel ikke mange land i Europa som var mer lukket enn Norge før invasjonen.» Det forestående norske holocaust var gjennom disse og mange andre kilder grundig varslet, slik «nr. 24» Gunnar Sønsteby uttalte til Ragnar Ulstein i 1970: «Ja, vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår 100 prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge.» Jødefiendtlige holdninger har lange tradisjoner i Norge. Den norske Kirke er basert på jødehateren Martin Luthers lære, og Grunnloven bestemte at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Passusen ble fjernet i 1851, men holdningene levde videre – særlig innen det mektige embetsmannsverket. Den religiøse begrunnelsen for jødehat ble erstattet av raseteorier som fikk universell, vitenskapelig anerkjennelse. Det gjaldt å holde den overlegne ariske rasen ren. Stortinget vedtok – mot én stemme – «Lov om adgang til sterilisering m.v.» i 1934. Tyske nazister gjorde antisemittismen til et statsbærende element med uhyrlige konsekvenser. Slik ble det også i Norge under Quisling-regimet. Regjeringen tok med seg sine antisemittiske holdninger i eksil, slik ikke minst uttalelser fra utenriksminister Trygve Lie vitner om. Mens slikt før krigen «bare» fikk følger for asylpolitikken, førte det nå til svik mot en norsk minoritet som var truet med utryddelse. Lie tvang igjennom «likebehandling» og så bort fra at jødene sto i en særstilling. «Likebehandling» til tross, regjeringen forholdt seg ikke bare passiv overfor trusselen mot jødene, men sammenlignet i sitt presseorgan Norsk Tidend jødene som «ikkje forstod Jesus» med «den nazistiske ideologi». Samtidig forsøkte den aktivt å hindre overgrep mot andre grupper. Deportasjonen den 26. november ble umiddelbart kjent og ga store avisoppslag i Sverige. Eksilregjeringen hadde aldri behandlet jødenes utsatte stilling. Dens eneste reaksjon på deportasjonen er innført i møteprotokollen 8. desember: «Referertes en del telegrammer av utenrikspolitisk innhold, bl.a. hva som var foretatt for å søke å hjelpe jødene som utvises fra Norge.» Regjeringen ba legasjonen i Bern «kontakte IRK i Genève og be dem prøve å stanse transportene før de forlot Tyskland». Røde Kors prøvde ikke. Deportasjon til den visse død var nedtonet til «utvisning». Kongehusets medlemmer nevnte ikke de norske jødene i de 27 talene jeg har funnet på nettet fra 1940 – 1945. Det er naturligvis ikke sikkert at en kampanje mot jødeforfølgelsene hadde hjulpet, eller om Haakon hadde erklært at «jeg er også jødenes konge». Men det kunne ha gjort en forskjell, slik det gjorde i Danmark. Og det var deres menneskelige og konstitusjonelle plikt å gjøre alt som sto i deres makt for å forhindre utryddelsen av en minoritet i det okkuperte landet deres. Siste Neste

< Tilbake Henrik Beckheim Podcast 17. sep. 2025 Harry Rødner - Hva visste egentlig regjeringen og Kongen i eksil om utryddelsen av de norske jødene? https://open.spotify.com/episode/6VXgQVkeOmUWb3hM4WLlF2?si=3d74954b5e304322 Jødiske Stemmer Sesong II - Episode 1 Siste Neste

< Tilbake Hilsen fra Statsministeren Regjeringen.no 25. sep. 2022 Statsminister Jonas Gahr Støre gratulerer alle jøder med feiringen av jødisk nyttår, Rosh Hashana. Siste Neste

< Tilbake Da Holocaust kom til Vestfold og Norge – 80 år siden deportasjonen Tønsberg og Færder bibliotek, Blackboxen 26. nov. 2022 Programserie om andre verdenskrig https://tnb.no/hvaskjer/da-holocaust-kom-til-vestfold-og-norge-80-ar-siden-deportasjonen/ Foredrag: Jeg er en som var her Ulla Nachtstern er arkivformidler i Vestfoldmuseene med ansvar for formidlingsopplegget Det angår også deg , som plasserer Holocaust i vår region gjennom enkeltskjebner og steder. Med utgangspunkt i Berg interneringsleir, forteller Ulla om sin morfar, Moritz Nachtstern. Han var en av 34 norske jøder som overlevde deportasjon til Auschwitz. Hennes mormor, Rakel f. Tomsinsky, flyktet til Sverige med mor og søsken ved hjelp av Fredriksens Transport og unnslapp derfor utryddelse. Hør Ullas sterke fortelling om denne historien. Pause Fortellerforestilling: Carl Fredriksens Transport Carl Fredriksens Transport er en musikalsk fortellerforestilling om andre verdenskrigs største redningsaksjon i Norge. Rundt 1000 jøder og motstandsfolk ble fraktet til Sverige i løpet av seks uker i 1942/43. Flyktningene ble i all hemmelighet hentet fra skjulestedene sine til et gartneri på Carl Berner i Oslo. Der ble de gjemt under presenninger på lastebiler som kjørte om natten. Historien kalles «Norges Schindlers liste», men er fortsatt ganske ukjent. Forestillingen følger personer på tre transporter: Den jødiske jenta Sara (Gogo) – hun som elsket å synge Brødrene London – skraphandlerne De to jødiske barna Vera og Tibor Arrangement i samarbeid med Interessegruppen Berg interneringsleir, og Vestfoldmuseene. Siste Neste

< Tilbake En livsfarlig linje Harald Stanghelle 26. nov. 2022 Jødehatet har dype røtter her i Norge. Et faktum som bryter med det norske selvbildet. Og derfor fornektes så ofte. https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/q16xXz/en-livsfarlig-linje Ikke våre egne Diskusjonen om hvem som visste og hva som kunne vært gjort, har vært bitter. For det må huskes at Norge var okkupert. Og det er ingen lett oppgave å fortolke historien i ettertid. I den ferske boken «Sviket» dokumenterer Harry Rødner at mellomkrigstidens antisemittiske holdninger fulgte med på flukten til London. Eksempelvis kunne Trygve Lie – senere FNs generalsekretær – karakterisere Stortingets redningsmann fra aprildagene 1940, C.J. Hambro, som «en eiendommelig blanding av intelligens, jødisk sluhet og ondskap». Selve Donau-deportasjonen ble i eksilregjeringen kort referert som et «utenrikspolitisk anliggende», ifølge Rødner. Mellom linjene ligger at det ikke er våre egne det gjelder. Så hører med også med til historien at flertallet av de rundt 2100 jødene som i 1940 bodde i Norge, kom seg i sikkerhet. Mange grunnet heroisk innsats fra gode landsmenn. Katastrofen er likevel et faktum: 738 norske jøder ble drept i konsentrasjonsleirene. Siste Neste

< Tilbake Anmeldelse: Sterkt om hvordan norske jøder ble sveket Paul Odland 28. nov. 2022 Skjebne: Forfatteren forteller historien om de norske jødnenes skjebne sammenvevet med sin egen og sin egen families historie. Da rykker det hele mye nærmere. https://www.dagen.no/kultur/sterkt-om-hvordan-norske-joder-ble-sveket/ Siste Neste

< Tilbake I slik en natt (Wikipedia) Norsk Film A/S Jar & Sigma 1. okt. 1958 I slik en natt – norsk krigsdrama fra 1958 regissert av Sigval Maartmann-Moe. Hovedrollen ble spilt av Anne-Lise Tangstad. Musikken var ved Øivin Fjeldstad. https://no.wikipedia.org/wiki/I_slik_en_natt Tittelen «I slik en natt» er hentet fra Henrik Wergelands dikt Jøden , og handler om Gestapos jakt på en gruppe jødiske barn i Oslo – og om den dristige aksjonen for å bringe barna i sikkerhet. I november 1942 i det okkuperte Norge kommer en flokk jødiske flyktningebarn i fare, og en ung lege (Anne-Lise Tangstad) prøver å redde dem fra tyskerne. Det blir en dramatisk flukt mot Sverige. Filmen skildrer i dramatisert form noe som virkelig hendte, men er ikke dokumentarisk. Det var flere hjelpere med på flukten, men de er samlet i den unge kvinnelige legens skikkelse. Harry spilte et av barna, Robert I virkeligheten Colbjørn Helanders filmmanuskript bygger på en faktisk hendelse. Høsten 1942 hadde nazistene begynt å sende norske jøder til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Imens samlet to norske kvinner de foreldreløse jødiske barna på et barnehjem i Oslo. Men heller ikke her var de trygge. Bare minutter før Gestapo slo til, hadde barna blitt flyttet. Den virkelige redningsaksjonen ble ledet av den tysk-russiske barnepsykologen Nina Meyer Hasvoll og norske Sigrid Helliesen Lund , da barna ved det jødiske barnehjemmet i Oslo ble smuglet over til Sverige høsten 1942, og dermed unnslapp Holocaust . Filmskaperen Nina Grünfelds dokumentarfilm Ninas Barn handler om denne redningsaksjonen Siste Neste

< Tilbake Benjamin Koklin 1891 - 1942 Benjamin Koklin var født den 12. oktober 1891 i Latvia. Han kom til Norge i 1910. Han giftet seg med Ida Becker, f. 1887 i Latvia. Ekteparet fikk fem barn; Charles (f. 1914), Gitel (f. 1916), Ruth (f. 1919), Julius (f. 1922) og Emil Georg (f. 1925). Familien bodde i Tønsberg, der Benjamin drev Benjamin Koklins trikotasjebutikk. Benjamin ble arrestert den 26. oktober 1942 under et besøk i Oslo og satt i fangenskap på Berg utenfor Tønsberg i en måned før han ble deportert med fangeskipet DS Donau. Med på skipet var også hans kone Ida og de to yngste sønnene. Ved ankomsten til Auschwitz ble både Benjamin, Julius og Emil Georg tatt ut til tvangsarbeid, mens Ida ble sendt direkte i gasskammer. Benjamin ble drept i desember 1942, den eksakte datoen er ukjent. Også Emil Georg gikk til grunne en gang i januar 1943. Julius ble gasset til døde den 14. januar, etter å ha ligget syk på revier (sykestuen) en tid. Eldstebroren Charles hadde flyktet til Sverige allerede i 1941. Han var da sagt opp fra sin stilling i kommunen fordi han var jøde. Charles hadde også drevet hjelpearbeid for jødiske flyktninger. Ruth var gift med Willy Rubinstein (f. 1911) som flyktet til Sverige høsten 1941. Ruth kom etter sommeren 1942. Rett før Ida ble arrestert i hjemmet den 26.11.1942, dyttet hun datteren Gitel (gift Aasen) ut kjøkkendøra. Gitel flyktet til Sverige med sin mann etter å ha ligget en tid i dekning. https://www.snublestein.no/Benjamin-Koklin/p=246/ Fayes gate 3, Tønsberg, Norway

< Tilbake Markering av novemberpogromene Regjeringen.no 9. nov. 2021 9. november 1938 ble jøder utsatt for systematiske voldshandlinger og angrep fra nazistene i Tyskland og andre tyskokkuperte områder. Det var starten på systematisk jødeforfølgelse som senere utviklet seg til Holocaust. I dag, 83 år senere, markerer vi dagen for å ta avstand fra antisemittisme, rasisme og hat mot minoriteter. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/markering-av-novemberpogromene/id2885948/ – Denne dagen er en viktig påminnelse om antisemittismens ytterste konsekvens. Regjeringen ser med uro på omfanget av rasistiske og andre ytterliggående holdninger i samfunnet. Vi har derfor startet arbeidet med en ekstremismekommisjon som skal gå dypere inn i hvordan og hvorfor ekstremisme oppstår, sier statsminister Jonas Gahr Støre. Statsministeren vil delta under markeringen i Oslo, arrangert av Det Mosaiske Trossamfund i Oslo (DMT) og Antirasistisk senter. Novemberpogromene ("krystallnatten") markeres landet rundt. – Ingen i Norge skal utsettes for hets eller trusler. Regjeringen prioriterer arbeidet mot konspirasjonsteorier og ekstremisme høyt. Vi vil derfor sørge for mer kunnskap og informasjon om hatefulle ytringer og konsekvenser av rasisme og antisemittisme gjennom skoleløpet, sier statsminister Jonas Gahr Støre. Vil arbeide mot konspirasjonsteorier og ekstremisme I Hurdalsplattformen er arbeidet mot konspirasjonsteorier og ekstremisme prioritert høyt. Konspirasjonsteorier stod sentralt i nazistenes ideologi og forestillingsunivers. Konspirasjonsteorier inngår også i dagens ytterliggående ideer og bevegelser, både mot jøder og andre grupper i samfunnet vårt. – Markeringen av novemberpogromene minner oss om hvor viktig det er å bygge et trygt samfunn. Vi må jobbe hver dag for demokrati, menneskerettigheter, mangfold og et livssynsåpent samfunn – og mot antisemittisme, rasisme og netthets. Det er en oppgave for oss alle, sier kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram. Som statsråd har han ansvaret for urfolk og nasjonale minoriteter i Norge. Bakgrunn for markeringen Datoen markerer natten i 1938 da jøder i Tyskland, Østerrike og tyskokkuperte Tsjekkoslovakia ble utsatt for forfølgelser, vold og ødeleggelser. Novemberpogromene innledet en ny fase i nazistenes forfølgelse av Europas jøder, som endte i folkemord. Pogromene var koordinert og igangsatt av det nazistiske regimet. Nazistene ga aksjonen navnet "krystallnatten" på grunn av alt det knuste glasset i gatene. Siden begrepet "krystallnatten" (kristallnacht) ble brukt om hendelsen av overgriperne og lokalbefolkningen i sin samtid, bruker mange i dag begrepet novemberpogromene, for å unngå gjenbruk av nazistisk terminologi. Pogrom er et russisk ord, som betyr «å herje, ødelegge, rive ned med vold». Det blir ofte brukt for å beskrive forfølgelser. Siste Neste