Search Results

< Tilbake Emil Georg Koklin 1925 - 1943 Emil Georg Koklin ble født den 17. november 1925 på Nordstrand i Oslo. Hans foreldre var Ida (f. Becker 1887 i Latvia) og Benjamin Koklin (f. 1891 i Latvia). Han var den yngste i en søskenflokk på fem; Charles (f. 1914), Gitel (f. 1916), Ruth (f. 1919) og Julius (f. 1922). Familien flyttet senere til Tønsberg. Emil jobbet på Kaldnes mekaniske verksted som rørleggerlærling. I 1942 gikk han også på teknisk aftenskole. Emil Georg Koklin ble ble arrestert den 26. oktober 1942 og innsatt på Berg interneringsleir. En måned senere ble han deportert med D/S Donau til Stettin og derfra til utryddelsesleiren Auschwitz. Her gikk han til grunne i januar 1943. https://www.snublestein.no/Emil-Georg-Koklin/p=248/ Fayes gate 3, Tønsberg, Norway

Hva Regjeringen og Kongen i eksil visste om utryddelsen av de norske jødene. Hva som skjedde med Rubinstein og Koklin familiene. What the government and the King in exile knew about the extermination of the Norwegian Jews. What happened to the Rubinstein and Koklin families. Topp av siden Innhold Litteraturliste Dokumenter og artikler De Hvite Bussene Presseomtale 1984-2008 Londonregjeringen 1940-1945 Kilder for Sviket Mer om forlaget Innhold Fire forord Begynnelsen Problemet Løsningen Boken DFDS’ Kronprins Olav: Willy og Lillemor 1.9. 1939 – 16.3. 1941 Manchester: Fars familie 1900 – 1906 Rebecca Mendel og Harry Rubinstein 1900 Den industrielle revolusjon: Roten til godt og ondt Ideologier Fridtjof Nansen 1905 Kristiania: Fars familie 1905 – 1920 Frankfurt am Main: Fars familie 1910 – 1939 Nazistene griper makten Tønsberg: Mors familie Koklin Kashrott: Hushold etter jødisk tradisjon Det er jødenes skyld (1920 – 1936) Jødehat Henrik Wergeland, jødene og Grunnloven Rasehygiene: Norge i mellomkrigstiden Antisemittisme (1930-årene) Flyktninger (1933 – 1939) Europa brenner (1938 – 1940) Hitler og Chamberlain: München 30. september 1938 J for jøde Krystallnatten 9. – 10. november 1938 Kirken og antisemittismen Die Vernichtung der jüdischen Rasse (1938 - 1940) Verdenskrig Strafanstalt Dreibergen-Bützow (28. februar – 28. august 1939) DFDS’ Kronprins Olav: Willy og Lillemor 1. september 1939 Weserübung: Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 Tønsberg april – mai 1940 Okkupasjon og eksil Kongen og regjeringen flykter (april – mai 1940) Eksil: London juni 1940 «Norge er fremdeles i krig» (1940 - 1941) Churchill og «the blitz» 1940 Norge i krig: Eksil og okkupasjon Ghetto (1940 – 1941) Nazistene forbereder holocaust i Norge (1940 – 1941) Eksilregjeringen ser en annen vei Eksilregjeringen samler informasjon «Eksilregjeringens synspunkt i sin alminnelighet til utenverden» Englandfahrt (18. april 1941 – 18. januar 1942) Kampen skjerpes Operasjon Barbarossa 22. juni 1941 Melkestreik, internasjonale forpliktelser og jødehets (september – oktober 1941) Noen flykter tidlig: Far og onkel Charles november 1941 Wannsee-konferansen Pearl Harbor 7. desember 1941 Villa Wannsee 20. januar 1942 «Den endelige løsning på jødespørsmålet»: Norge 1942 Jøder ere (fremdeles) udelukkede fra Adgang til Riget Die Endlösung En stor bukett visne nelliker: Mors flukt 6. juni 1942 Nyhetsoversikt for regjeringen sommeren 1942 Flykte eller bli? (1941 – 1942) Stockholm 1942 – 1943 Holocaust Rapporter fra helvete 1942 Forfølgelsen trappes opp Eksilregjeringens presseorgan nazistempler jøder Donau – det norske holocaust høsten 1942 Plyndringen Mennene arresteres 26. oktober Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer Fengslingsmåte 3, straffenivå III Donau: gratisbillett til helvete 26. november Deportasjonene blir kjent i november – desember For sent! Forsøk på å redde jødene i desember Juleaftenen: Henrik Wergeland 24. desember Klappjakt på de siste jøder i Norge Uro og uenighet i regjeringen omkring årsskiftet 1942/1943 Norge judenrein – igjen (februar – april 1943) Flyktninger og fanger (1943 – 1944) Stockholm 26. april 1943 Fra asken til ilden (mai – juni 1943) Krigens vinder vender (1942 – 1943) Danmark oktober 1943 Seier i sikte (1944) D-Dagen: Invasjon 6. juni 1944 Kirkenes 26. oktober 1944 De Hvite Bussene 1944 – 1945 Forhistorien: «Blut gegen Waren» eller «Jews for trucks» mai – juli 1944 Skandinavisk fangehjelp april 1944 – mai 1945 Svensk UD, Hillel Storch, Felix Kersten og SS Jyllandskorpset og den norske kretsen i Gross Kreutz gods Dødsmarsjene vinteren 1945 Svenska Røda Korset, Grev Folke Bernadotte af Wisborg og eksilregjeringen 1944 – 1945 Bussene kommer (mars 1945) Fred 8. mai 1945 Krigens siste dager ... --- og fredens første Oppgjør Hjem til Norge – eller ikke Dødsfallsrekkefølge Posttraumatisk stress Hjemkomst Gjeninnvielse Konklusjoner Fire etterord Restitusjon (27. mai 1995 – 3. juni 1999) Manchester: Valentine’s Day 1998 Tønsberg (1959/2002) DFDS Kronprins Olav (1. september 1939/10. juni 1957) Litteratur liste (alfabetisk) Therese Alvik: Familien Steinfeld (Selja Forlag 2013) Jo Benkow: Fra synagogen til Løvebakken (Gyldendal 1985) : Selvbiografisk Berggren, Bruland og Tangestuen: Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste Hjemmefronten? (Dreyer 2020) : «Motboken» som skulle motbevise Marte Michelets påstander om bl.a. at enkelte grenseloser nærmest robbet jøder de skulle redde. Irene Levin Berman: Flukten fra Holocaust (Orion 2008) Eileen Bjørnson Cohn: Boken om Bjørn (Gyldendal 1946) Willy Brandt: To fedreland (Tiden 1967. Originaltittel: Draussen) Trygve Bratteli: Våren som ikke kom (Tiden 1981, om Arbeiderpartiet 9.4. – 25.9. 1940) Stephane Bruchfeld, Paul Levine: ... om detta må ni berätta (Regeringskansliet/Levande historia 1988): Utgitt på initiativ av den svenske Regjeringen, med gode oversikter over tidslinjer for jødeforfølgelsene Bjarte Bruland: Øyenvitner (Dinamo 2012) Bjarte Bruland: Holocaust i Norge (Dreyer 2017): En nesten fullstendig gjennomgang av det norske holocaust, med gode oversikter Svein Bugge: Quislings hønsegård (Interessegruppen Berg interneringsleir 2015) Anne Gro Christensen: Gitels bok (Kolltopp 2012): Hjerteskjærende om skjebnen til familien Scharff i Hønefoss, skrevet av datteren til nabo Egil Christophersen: Vestfold i krig (Bokkomiteen Vestfold i krig 1989). Se også dokumentet Et intervju med Ruth september 1985, som er med i boken Synne Corell: Likvidasjonen (Gyldendal 2021) Encyclopedia Judaica, Keter Publishing House, Jerusalem 1972 – 1978 Ane Ringheim Eriksen: To kapitler i Kontekst og tanke (Vestfold, Museumsforlaget 2020, s. 269 ff.): Prinsipper for formidlingen av holocaust i Vestfold Hans Fredrik Dahl: «Dette er London» (om NRK i eksil, London radio, Cappelen 1978) Ingrid Gjesteby: Livet gråter og livet ler (selvbiografi, Trysil-forlaget 2004) Thomas Grotum: Das Digitale Archiv – Aufbau und Auswertung einer Datenbank zur Geschichte des Konzentrationslagers Auschwitz (Campus Verlag Frankfurt/New York2004) Nina Grünfeld og Espen Holm: Ninas barn (om wienerbarna som flyktet i siste liten til Sverige, Kagge 2015) Nina Grünfeld: Frida (om forfatterens farmor, Tanum 2020) Knut M. Hansson: Ilden og Lyset (om Auschwitzfangen Herman Kahan, Cappelen 1988) Håkon Harket: Paragrafen (Dreyer 2014) Christopher Harper: Det ufullstendige oppgjøret (HL-senteret 2020) dokumenterer at de overlevende jødene ble systematisk gitt for liten erstatning for tapene og at rettsoppgjøret ga små straffer for store forbrytelser Kåre Holt: Veien videre (bl.a. om familien Koklin, Gyldendal 1983) Arnold Jacoby: Herman Sachnowitz’ beretning Det angår også deg (Cappelen 1976). Boken er benyttet som standardverk om det norske Holocaust i skoleverket Vera Komissar: Nådetid (Aschehoug 1992) Robert og Mona Levin: Med livet i hendene (Cappelen 1983): Pianistens erindringer, også fra 2. verdenskrig Mona Levin: Mors historie (Kagge 2015) Irene Levin: Vi snakket ikke om holocaust (Gyldendal 2020): En personlig gjennomgang av det norske holocaust på personlig grunnlag, med mye nyttig informasjon Astrid Lindgren: Krigsdagbøker 1939 – 1945 (Cappelen Damm 2016) Ellinor Major: Reise gjennom krig og fred (Aschehoug 1997) Marcus Melchior: tænkt & talt (H. Hirschsprungs Forlag 1967/paperback) Oskar Mendelsohn: Jødenes historie i Norge (Universitetsforlaget 1969): Standardverket i to bind om jødenes historie, i flere utgaver. 2. utgave, paperback 1987 bind 2 er benyttet. Joachim Meynert: Was vor der Endlösung geschah (Lit Verlag 1998) Marte Michelet: Hva visste Hjemmefronten? (Gyldendal 2018): En bok som har skapt mye strid og en «motbok» fra Berggren, Bruland og Tangestuen. Michelet og forlaget er blitt truet med anmeldelse for påstander om aktører innen Hjemmefronten. Michelet har beklaget noen av påstandene som er blitt tilbakevist, og publisert sitt syn på andre påstander. Kapittel 11: London-varslene gir en meget god (og uomstridt) beskrivelse av Londonregjeringens likegyldighet til sikre informasjoner om jødeutryddelsene. Boken vil komme ut i redigert utgave høsten 2021. Marte Michelet: Den største forbrytelsen (om familien Braude, Gyldendal 2014). Boken ble filmatisert i 2020 Thomas Nilsen: Jødene og antisemittismen i Vestfold 1918 – 1942 (Masteravhandling/Det teologiske Menighetsfakultet Våren 2010): Grunnlaget for boken Familiene som forsvant Thomas Nielsen: Familiene som forsvant (Vestfold, Liv Forlag 2015): Basert på masteravhandlingen, med grundige og omfattende familiehistorier Kristian Ottosen: I slik en natt (Aschehoug 1994) Kristian Ottosen: Redningen (Aschehoug 1998) Berit Reisel: Hvor ble det av alt sammen? (Forlaget Press 2021): Boken om restitusjonssaken fortalt innenfra av en sentral deltager og representant for mindretallet Birgit H. Rimstad (red.): Unge tidsvitner (Gyldendal 2016) om enkeltskjebner Robert Savosnick: Jeg ville ikke dø (Cappelen 1986) Johan Scharffenberg: Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945 (Tanum 1958) Per Kristian Sebak: ... vi blir neppe nogensinne mange her (om jødene i Bergen, Vigmostad & Bjørke 2008) Anne Sender: Vår jødiske reise (Cappelen 2013) Magne Skjæraasen: Lege for livet (om legen og Auschwitzfangen Leo Eitinger, Cappelen 1988) Arnt Stefansen: Kai Feinberg (om Auschwitzfangen, vitnet og den senere menighetslederen, Cappelen 1995) Mendel Szajnfeld: Fortell hva som skjedde med oss (Gyldendal 1993) Lill Fanny Sæther: Hvordan min mor overlevde holocaust (Sandnes forlag 2021) Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24» (Ernst G. Mortensen 1969) Frode Sæland: Herman Beckers krig (Aschehoug 2009) Arne Vestbø: Moritz Rabinowitz - en biografi (Spartacus 2011) Våre Falne Janet Wolff: Austerity baby (Manchester University Press; eISBN 9781526121295/2021) Du skal fortelle det til dine barn (DMT 1992) Dokumenter og artikler (kronologisk) Public record ref RG 13/3770, Page 44: Inhabitants of Elsworth Str. 3, North Manchester Civil Parish, Cheetham Ward of Municipal Borough, Lancaster Administrative County (1900): Håndskrevet skjema over beboere I Elsworth Street 3-11 året 1900 Willy Rubinstein: Brev til moren Rebecca (Bützow fengsel 21.5. 1939): Om forsøk på benådning Administrasjonsrådet; Skanna materiale/ RA, Administrasjonsrådet, A/L0002/ Vedtaksprotokoll 16/4 – 25/9 1940, s. 163 – Skan: Administrasjonsrådets vedtak i 1940 Odd Sverre Gjestebys «Tysklandsbok» 12.1. 1942 Isidor Rubinstein: Lebenslauf (Personalakte Zuchthaus Hamburg-Fuhlsbüttel 29.1. 1942): Hans fortelling om sitt liv for fengselsmyndighetene Willy Rubinstein: Rapport til rettskontoret angående diverse rykter vedr. min person, 6.10. 1942 (Opprettet som sak nr. 40 19.10. 1942) Protokoller for statsråd 1940 – 45 med Kongelige resolusjoner/Riksarkivet; Skanna materiale/ RA, Statsrådssekretariatet, A/Ac/L0123/ Kgl. res. 15/1-20/12, 1943, s. 3 – Skanna.webarchive: Samtlige protokoller Odd Sverre Gjesteby: En beretning om behandling og inntrykk i de tyske fengslene i Norge og tukthuset i Hamburg i tiden 18/4-41 – 18/10-41 (Stockholm 27/3-44) Referater fra regjeringskonferanser 1940-45/Statsministerens kontor/Riksarkivet; Arkivverket/Regjeringsprotokoller 40-41:Skanna materiale:Statsministerens kontor: Samtlige referater Statsministerens taler og innlegg 1940 – 1945/ Referat fra regjeringskonferanser, 1940-41.webarchive: Samtlige referater Nyhetsoversikt fra Skandinavia 1941 – 1945 (statsminister Nygaardsvolds informasjonskontor): Daglige etterretninger, fortrolig, samlet per måned, alle digitaliserte måneder tilgjengelig på nettet: Okt. 1941, jan., feb., jun., jul., aug., okt. og des. 1942, jan., feb., apr., mai, jun. og des. 1943, feb., jun. og okt. 1944. Dessverre mangler nov. 1942 Norsk Tidend (statsminister Nygaardsvolds informasjonskontor/Nasjonalbiblioteket): nyhetsblad for nordmenn i England, alle digitaliserte utgaver: 65 aviser i 1942 Håndslag (tidsskrift utgitt i Stockholm av Eyvind Johnson og spedt illegalt i Norge/Nasjonalbiblioteket): alle digitaliserte utgaver: 12 fra 1942, 15 fra 1943, 19 fra 1944 og 7 fra 1945 - Holocaust/-Arkivverket/Johan Nygaardsvolds regjering - regjeringen.no.webarchive Nordmenn i fangenskap 1940 – 1945/Riksarkivet; alfabetisk register.webarchive: Alle fanger Spørreskjema for jøder i Norge/Riksarkivet; Skanna materiale/ RA, Statspolitiet – Hovedkontoret / Osloavdelingen, G/Ga/L0013/ Spørreskjema for jøder: Alle utfylte skjema Kjesäterkartoteket/Digitalarkivet, Arkivverket: Alle som ble registrert i Kjesäter Ruth Rubinsteins pass 1942 – 1946 Ruth Rubinsteins dagbøker 1943 – 1945 (HL-senterets arkiv) Ruth og Willy Rubinsteins korrespondanse 1943 – 1945 (HL-senterets arkiv) Willy Rubinsteins vernepliktsbok 1943 (i forfatterens eie) Jag: Harry Rubinsteins babydagbok (skrevet av hans mor, i forfatterens eie) Ruth Rubinsteins minnebok for Harry 1944 – 1945 [i forfatterens eie) Benjamin Koklins bo: Beslagleggelse og tilbakeføring 1942 – 1947: Omfattende dokumentsamling over beslag og tilbakeføring (kopi hos forfatteren) Johan Nygaardsvolds redegjørelse for Londonregjeringens virksomhet 1940 – 1945 i Stortinget 16. juni 1945 Bernhard Goldberg: Er vi allikevel av mindre verdi? (Dagbladet 10.5. 1947) Regjeringen og Hjemmefronten under krigen – Aktstykker utgitt av Stortinget (Aschehoug 1948) Egil Christophersen: Et intervju med Ruth september 1985. Se også boken Vestfold i krig (1989) og brev fra Ruth Rødner til Christophersen (30.9. 1985) Harald Skjønsberg: Norsk politikk overfor jødiske flyktninger, 1933 – 1940 (abark.no/eldok/Arbeiderhistorie1987_5.pdf) Neue Zürcher Zeitung Fernausgabe 18.1. 1992 S. 5: Wie der Holocaust organisiert wurde (Slik ble Holocaust organisert) Bjørn Westlie: Det norske jøderanet (Dagens Næringsliv 27.5. 1995): Artikkelen som satte i gang diskusjonen som endte med restitusjonssaken NOU 1997: 2: Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig USC Shoah Foundation («Spielberg Foundation”): Videointervju med Ruth (Lillemor) Rødner, 7 lydbånd á 30 minutter Mats Tangestuen: Også jødene kom for øvrig over grensen høsten 1942 (hovedoppgave 2004) Per Ole Johansen: Hvor ble det av jødeforfølgelsene i det norske rettsoppgjøret? (innledning på Hjemmefrontmuseets seminar «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?» 11.9. 2007) Harry Rødner: Minnetavlen i Tønsberg Domkirke (dokumentasjon over endringer foretatt 2000-2001): Brevveksling med biskop Osberg om endring av utformingen av minnetavlen Fortid 2009/2: Om krigen, nordmenn og nazismen Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden durch das nationalsozialistische Deutschland 1933 – 1945, Band 5 S. 110 (2012) Mona W. Claussen: Museum navngir tidligere nazister (om Påskkravallerna i Uppsala; Aftenposten 19.2. 2012): Om nazidemonstrasjoner april 1943 Arnfinn Moland: Under diktaturets jerngrep (Kronikk i Aftenposten 2.3. 2012) Mats Tangestuen: Carl Fredriksens Transport (utgitt ifm. markering av minneparken «Dette er et fint sted» av URO/KORO 27.10.2012) Birgit Rimstad: Jødiske barn og unge som overlevde det norske Holocaust (Masteroppgave i historie UiO 2013) Christopher Harper: Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? (Samtiden 1/15 s. 106 – 122): Egentlig det meste, viser det seg Anders Heger/Cappelen Damm: Om Astrid Lindgrens krigsdagbøker, 8.5. 2015 (oppdatert på internett 20.5. 2019) Dagsavisen 25.1. 2018: Det jødiske livet i Bragernes torg 8: Her (i Drammen) var bl.a. London Basar Aftenposten 11.6. 2021, kronikk av Vebjørn Sand: Norske selskaper brukte slavearbeid under krigen. De bør gjøre opp for seg. Okkupasjonen.no John Sand: Paal Berg og Kongen (http://www.krigshistorie.net/sand_BergKongen.html ) «Skanna arkiver» De Hvite Bussene Kronologisk oversikt 1944 – 1945 (angående jøder i fet skrift): 22.2.44: Bernadotte besøker kong Haakon og utenriksminister Trygve Lie i London, der de drøfter humanitære tiltak og fangespørsmål 17.4. – 6.6.44: Storbritannia innfører brev- og telegramforbud og innskrenker diplomatiske rettigheter for den norske og andre allierte lands eksilregjeringer April 1944: Sveriges utenriksminister Christian Günther gir Felix Kersten i oppdrag å meddele Tysklands innenriksminister, Reichsführer SS og Hitlers stedfortreder Heinrich Himmler at Sverige ønsker å påta seg å overføre skandinaviske fanger i Tyskland til Sverige, eventuelt å samle dem på et sikrere sted i Tyskland (Johan Scharffenberg: «Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945» s. 60). 26. april dannet sjefen for Norsk Relief-Central, minister Ditleff, et midlertidig styre for «Den norske fangehjelpen i Sverige» («Fangehjelpen») med seg selv som formann. Ambassadør Jens Bull godkjente midlertidig styret. 25.4. – 13.7.44: Den mislykkede redningsaksjonen «Blut gegen Waren» (Joel Brand) 23.6.44: IRK besøker Theresienstadt og lar seg lure («Der Führer schenkt den Juden eine Stadt») 6.9.44: Günther instruerer minister Richert i den svenske ambassaden i Berlin å henstille til tysk UD å frigi nordmenn internert i Tyskland (Scharffenberg s. 62) 22.9.44: Minister Niels Christian Ditleff ved den norske legasjon i Stockholm treffer Folke Bernadotte og foreslår en svensk aksjon for å redde skandinaviske fanger (Wikipedia) 23.9.44: Major Johan Koren Christie ved SHAEF i London orienterer legasjonen i Stockholm: «Stay put!» Oktober 1944: Johan Bernhard Hjort i kretsen i Gross Kreutz svarer Christie at fangene risikerer likvidasjon, og «Det henstilles derfor inntrengende til overveielse for de norske myndigheter (i London) om ikke den svenske regjering kan formås til å intervenere ...» (Wikipedia) 30.11.44: Ditleff leverer en redningsplan basert på «alternativ B» til svensk UD. Bernadotte er tenkt som sjef for en SRK-delegasjon som skal føre samtaler med Himmler i Berlin med det mål for øye å bringe fanger ut av Tyskland med svenske skip. Bernadotte og utenriksminister Günther støtter planene. Men planen sto i sterk motsetning til det offisielle norske standpunktet. Eksilregjeringen var skeptisk til en svensk aksjon, og den påsto seg forpliktet av det allierte «stay put»-prinsippet. Günther la derfor planen til side. Ult. 1944: Jyllandskorpset organiseres. Ledet av dr. Johannes Holm henter de syke danske fanger fra tyske fengsler til Danmark vha. «høyt diplomatisk spill og trivielle bestikkelser» til høye Gestapo-offiserer, spesielt SS-Obersturmbannführer og Himmlers sambandsoffiser dr. Heinrich Rennau (Dagbladet 20.4. 1985 s. 4, Leo Eitinger: «Sannheten om de hvite bussene?») 8.12.44: Kersten får løfte fra Himmler om samling av skandinaviske fanger som skal transporteres med svenske busser (Scharffenberg s. 61, Bernadottes anslag: 6000 danske og 8000 norske fanger ihht. Wikipedia) Desember 1944: Ca. 500 internerte norske studenter samles i Buchenwald ved Weimar, den største konsentrasjonsleiren på tysk jord (Finn Molvig mai 2006: «Norske fanger i Buchenwald våren 1945») 29.12.44: Eksilregjeringen endrer syn, ber legasjonen i Stockholm undersøke mulig svensk aksjon (Wikipedia) 27.1.45: 6 norske jøder fra dødsmarsjene ankommer Buchenwald: Leo Eitinger, brødrene Assor og Asriel Hirsch, Sammy Steinmann, Julius Paltiel og Nathan Fein (Molvig) 5.2.45: Under inntrykk av rapporter om Hitlers planer for konsentrasjonsleirene snudde imidlertid regjeringen. Den så en mulighet til å omgå det allierte stay put-standpunktet ved å overlate det hele til svenskene. Ditleff fikk derfor ved årsskiftet offisielt i oppdrag fra London å fortsette diskrete forhandlinger med svensk UD og Bernadotte, ihht. alternativ B. Ditleff anmoder offisielt svensk UD om å sende en SRK-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene og sende en svensk hjelpeekspedisjon. Günther og den svenske regjeringen samtykker til at Bernadotte skal «söka utverka i Tyskland internerade norrmäns och danskars sändande till Sverige eller Danmark» (Wikipedia) 11.2.45: Ditleff skriver rapport om svensk UD’s samtykke til Bernadottes oppdrag (Scharffenberg s. 34) 12.2.45: Prins Carl gir Bernadotte i oppdrag «så snart som möjligt efter Eder ankomst till Berlin besöka ledningen för den tyska myndighet, som har bestämmanderätten över civilfångarna i Tyskland, deras internering och eventuella förflyttning» (Scharffenberg s. 34) 13.2.45: Danmarks ambassadør i Stockholm tilbyr Jyllandskorpset med 40 busser, 30 lastebiler etc.; avvises 23.2. (Wikipedia) 14.2.45: I et memorandum til Himmler gjør Prins Carl det til sin plikt «den deutschen Behörden, die über die internierten Zivilgefangenen zu bestimmen haben, vorzuschlagen, sich damit einverstanden zu erklären, dass die Norweger und Dänen, die sich unter diesen Zivilgefangenen befinden, nach Schweden bis das Schlussresultat des Krieges ihre weitere Behandlung bestimmt, interniert zu werden“. Svensk UD informerer tysk UD om Bernadottes reiseplaner, oppgir inspeksjon av en SRK-avdeling som grunn. Den skulle hente svenskfødte, tyskgifte kvinner og deres barn til Sverige (Scharffenberg; > 26.3. ) 16.2.45: Bernadotte flyr til Berlin (Scharffenberg s. 35) 17.2.45: Bernadotte og Arup Seip utveksler opplysninger Bernadotte konfererer med leder for RSHA dr. jur. Ernst Kaltenbrunner, Obergruppenführer og sjef for Gestapo, i nærvær av Himmlers betrodde Walter Schellenberg. Kaltenbrunner samtykker i å forberede møte med Himmler Bernadotte konfererer med utenriksminister Joachim von Ribbentrop som godtar møtet med Himmler, men blir holdt utenfor det virkelige formål (Scharffenberg) 19.2.45: 1. konferanse mellom Bernadotte og Himmler i luksussanatoriet Hohenlüchen 80 km nord for Berlin. Schellenberg til stede. Himmler nekter kategorisk overføring til Sverige, men samtykker i at en SRK-ekspedisjon kommer til Tyskland og samler fanger i felles leir. Tanken kommer fra Folke Bernadotte? Bjørn Heger? Kretsen i Gross Kreutz? Schellenberg? Kersten? (Scharffenberg s. 36). Bernadotte får navneliste over danske jøder i Theresienstadt (Terezin i Tsjekkia) (Eitinger) 21.2.45: Bernadotte gir Ribbentrop beskjed om overenskomsten med Himmler (Scharffenberg). Schellenberg gir Bernadotte beskjed om at Himmler godtar at skandinaviske fanger samles i Neuengamme ved Hamburg. Bernadotte møter kretsen i Gross Kreutz (Wikipedia) 23.2.45: Bernadotte reiser tilbake til Stockholm, informerer regjeringen og setter arbeidet i gang i SRK, avviser dansk tilbud av 13.2. da ekspedisjonen må være rent svensk (Wikipedia) Ditleff får beskjed og telegraferer det til London 25.2.45: Bernadotte gir referat til kong Gustaf som blir «mycket glad» og lar Himmler takke (Scharffenberg) 27.2.45: Ditleff sender utførlig rapport til London (Scharffenberg) 28.2.45: De norske studentene i Buchenwald får beskjed om at de skal hentes. De fører de 6 jødene der opp på en liste og gir dem beskjed om å stille opp på Appellplatz sammen med studentene 1.3.45: Kong Haakon og eksilregjeringen takker telegrafisk Bernadotte, prins Carl og Christian Günther Opprinnelig plan om transport sjøveien Warnemünde – Gedser endres til stor bilkolonne gjennom Danmark via Padborg (Scharffenberg) Studentene i Buchenwald sendes i kuvogner til Neuengamme, ankomst 6.3. Fein er syk og dør, de 5 andre jødene blir ikke opplest på appellplatz og etterlatt. Tyske medfanger redder dem til amerikanerne kom 11.4. (Molvig) 5.3.45: Bernadotte reiser til Tyskland for å inspisere og forhandle med Schellenberg og «skarpt» med Kaltenbrunner (Scharffenberg). 6.3.45: Kersten er i Berlin (fra Stockholm) for å påvirke Himmler. Den svenske og den danske ambassadør i Berlin bistår ham. Svenskene forhandler med Himmler og Schellenberg om konsentrasjon av fangene i Neuengamme, danskene med Kaltenbrunner om frigivelse, ev. internering i Danmark (Wikipedia) Studentene fra Buchenwald ankommer Neuengamme 8.3.45: Sveriges ambassadør til Berlin og Bernadotte møter Himmlers Gestapo-liaison Franz Göring og Schellenberg i den svenske ambassaden for å fremforhandle en avtale om å hente ut 20 000 skandinaviske fanger. Schellenberg tillater å hente dem med SRK-busser, mot at han selv og hans familie får fripass til Sverige. Protokollen fra møtet inneholder en detaljert transportplan som ikke inkluderer jøder: «Judarna bör avhämtas sist» (Berit Reisel: «Hvor ble det av alt sammen» s. 90). De Hvite Busser blir samlet i Hässleholm i Skåne der de ble hvitmalt med røde kors. De transporteres med ferge Malmø – København. Danskene oppfatter SRK-korpset som en militær ekspedisjon. Det er den svenske hæren som har stilt transportkapasitet til rådighet, under oberst Gottfrid Björcks kommando. Ankommer Friedrichsruh 12.3. Den britiske regjering melder svensk UD at de er innforstått med ekspedisjonen, men at de opererer på eget ansvar (Wikipedia) 12.3.45 : SRK-korpset når hovedkvarteret, slottet Friedrichsruh i nærheten av Neuengamme (Scharffenberg). Samtidig får Jyllandskorpset tillatelse til 3 transporter: 262 fanger hentes til Danmark frem til 21.3. Deretter overtar svenskene (Wikipedia). 15.3.45: SRK-ekspedisjonen deles i 2 i Friedrichsruh: Gruppe Nord transporterer i 7 turer fra 15.3. 2200 fanger fra Sachsenhausen i Oranienburg 35 km nord for Berlin til Neuengamme, 540 km unna. Deriblant 4 norske jøder som er blitt forvandlet til «Norweger». Norske fanger kontrolleres mot listen til kretsen i Gross Kreutz. De er i relativt god form. 40 tyske liaisonoffiserer er med, en i annethvert kjøretøy, bl.a. Rennau og Franz Göring (Wikipedia). Bernadotte rapporterer til Överstyrelsen för SRK at danske politimenn i fangenskap nødig vil flytte til Neuengamme siden de får god behandling der de er. Heller ikke norske og danske jøder vil flyttes dit, Neuengamme har et dårlig omdømme. Men alle var overbevist om at «på lång sikt» ville flyttingen være til jødenes fordel (Scharffenberg s. 37). Kaltenbrunner «är mycket emot hela projektet» og har «försökt att få Himmler att taga tillbaka sitt löfte till mig ... Himmler har emellertid förklarat sig vilja stå för sina givna löfte och hava vi ... Schellenberg at tacka för att icke det hela gick i stöpet» (Scharffenberg) 17.3.45: Bernadotte oppsøker Felix Kersten på hans gods Hartzwalde 80 km nord for Berlin (men ingen av dem nevner dette i memoarer) (Scharffenberg) 19.3.45: Gruppe Sør fra Friedrichsruh til Syd-Tyskland: Dachau, Schönberg, Mauthausen; over 800 km, retur Neuengamme 24.3. med 559 fanger i dårlig tilstand. 22.3.45: Bernadotte ankommer Stockholm (Scharffenberg) 24.3.45: Gruppe Sør ankommer Neuengamme 26.3.45: Bernadotte, kabinettsekretær Boheman og utenriksråd Eric von Post forhandler om retningslinjer for samtale med Himmler: Bernadotte skal igjen anmode om primært: overføring til Sverige av alle dansker og nordmenn internert i Neuengamme; subsidiært: svenske RK-busser brukes til transport til Neuengamme av ikke-skandinaviske internerte, først og fremst 25 000 franske kvinner. (Scharffenberg) 26.3. – 20.4. henter SRK 1400 svenskfødte, tyskgifte kvinner med barn med 2 SRK-busser og en personbil som var ankommet Berlin primo februar til Sverige via Lübeck og Danmark (Wikipedia; > 14.2. ) SS krever at SRK forflytter 2000 «gamle» fanger fra Neuengamme til bl.a. Bergen-Belsen. Norske fanger blir kommandert til å bistå. Transportene er hovedsakelig 27. – 29.3. , siste 13.4. med prominente franskmenn (Wikipedia). 27.3.45: Bernadotte meddeles at han kan «begära överförande till Sverige av ett antall judar» (Scharffenberg s. 38; er dette den samme subsidiære anmodningen fra 26.3. ? hvem meddelte?). «Instruktionerna för Bernadotte 26. + 27.3. betydde, att den utvidgas att gälla även andra nationaliteter.» (Scharffenberg) Transport av franske, belgiske, nederlandske, polske, russiske fanger fra Neuengamme (Wikipedia) 28.3.45: Bernadotte reiser til Berlin for 3. gang, forhandler 2.4. med Himmler for å få overført de skandinaviske fangene i Neuengamme til Sverige, få adgang til leiren (som RK ikke hadde fått komme inn i) og, hvis mulig, ta med jødiske fanger til Sverige (Wikipedia). 29.3.45: SRK får adgang til Neuengamme og leverer hjelpeutstyr og mat, en skandinavisk avdeling etableres 30.3.45: 1200 danske politimenn og nordmenn fra leirer ved Leipzig hentes, danskene videre til Danmark 3. – 5.4. , 1000 videre til Sverige 23.4. Bernadotte besøker Neuengamme (Wikipedia) 2.4.45: Bjørn Heger leter etter 30 fanger som manglet ihht listene til kretsen i Gross Kreutz i Mauthausen og Dachau med en svensk kolonne. 16 blir funnet i live i Vaihingen, bl.a. Trygve Bratteli og Kristian Ottosen. I alt 75 fanger hentes i denne transporten (Wikipedia) Bernadotte har sin 2. konferanse med Himmler, Schellenberg deltar. Schellenberg ber, med Himmlers vitende, Bernadotte oppsøke Eisenhower «för at med honom diskutera möjligheten av en kapitulation på västfronten». Bernadottes anmodning om å få transportert «samtliga danska och norska fångar ... till Sverige» blir ikke etterkommet, men alle syke og alle danske og norske kvinner kan overføres til Sverige, danske politifolk til Danmark og de prominente franskmennene frigis (> 13.4. , Scharffenberg s. 39). 5.4.45: ½ av det svenske korpset erstattes av dansker med 33 busser hvitmalte med Dannebrog i stedet for rødt kors, 14 ambulanser etc. 7.4.45: Svensk UD oppfordrer Bernadotte til å hente ut Sammy Steinmann «tillika med de andra icke arierna» 8.4.45: Bernadotte lover Schellenberg at SRK ikke skal hente de danske jødene i Theresienstadt. Fra 8.4.45 er RK-aksjonen en godkjent svensk-dansk aksjon. Holm formaner Bernadotte å ta opp de danske jødene i Theresienstadt, men Bernadotte forklarer at Schellenberg hadde hevdet at dette kunne sette hele operasjonen i fare. Bernadotte lovet Schellenberg «å glemme det hele» (Eitinger). 1. transport fra Ravensbrück 90 km nord for Berlin: 100 kvinner kjøres til karantenestasjonen til Jyllandskorpset i Padborg i Syd-Jylland (Wikipedia). 9.4.45: Tillatelse gis for å hente 211 tukthusfanger fra Syd-Tyskland med svensk-dansk kolonne. Evakuering av syke fanger til Danmark starter. Etter opphold i Padborg sendes de videre til København med danske kjøretøy, så med ferge til Malmø (Wikipedia). Bernadotte flyr til Stockholm, Arup Seip og frue er med (Scharffenberg) 11.4.45: Amerikanske styrker befrir Buchenwald 12.4.45: Bernadotte lovte 8.4. Schellenberg at SRK ikke skulle hente de danske jødene i Theresienstadt. Det ble i stedet gjort av en svensk-dansk kolonne med tillatelse fra Rennau, Gestapo-offiser i liaisongruppen til Bernadotte, (som til gjengjeld ble lovet oppholdstillatelse i Danmark eller Sverige). Lederen for tuberkulose-avdelingen ved det danske «seruminstitutt», Holm, sendes i februar 1945 til den danske legasjonen i Berlin for å koordinere hjelpekorpsets oppgaver. Da forhandlingene gikk tregt, arrangerte Rennau en dansk festfrokost med øl og snaps for folkene i RSHA i Villa Marlier, huset der Wannsee-konferansen ble avholdt 20. januar 1942. I godt humør friga de ikke bare de danske jødene men også ektefeller til noen som hadde giftet seg i Theresienstadt, samt alle «som hadde tenkt å gifte seg». 4 danske bryllup ble holdt i leiren dagen før avreise. (Eitinger, radiodokumentar NRK en søndag i august 1999 (ihht Lillemor Rødners notater) og SR/P1 Dokumentär 6.11.2009. Se note 91 i Berit Reisel «Hvor ble det av alt sammen», Aktive Fritidsreiser: Puslespillet om De Hvite Busser) 15.4.45: 524 tukthusfanger hentes fra Mecklenburg i Nord-Tyskland, 423 danske jøder fra Theresienstadt (Wikipedia) 19.4.45: Bernadotte drar til Friedrichsruh pga. en strid om Neuengamme, og diskuterer kapasiteten med bl.a. Rennau og dansker. Leiren skal tømmes, det svensk-danske korpset begynner overføringen med flere danske kjøretøy. «Alle danske og norske fanger var nå reddet» (Scharffenberg!). 4255 fanger evakueres til Sverige med 100 danske og 20 svenske busser (Wikipedia) 20.4.45: Himmler og andre feirer Hitlers siste fødselsdag i bunkeren under Reichskanzlei, Bernadotte kommer til Berlin og avtaler gjennom Schellenberg å treffe Himmler i Hohenlüchen neste dag. Siste skandinaviske fanger evakueres fra Neuengamme til Sverige via Danmark (Wikipedia) 21.4.45: Himmler møter Norbert Masur fra WJC, som representerer Hillel Storch, og Felix Kersten på Hartzwalde om natten. Himmler går med på å frigi svensker, 1000 jødinner i Ravensbrück og navngitte fanger i Theresienstadt, samt at jødeutryddelsene skulle opphøre (Menorah nr. 3-1992: «Inte bara Bernadotte») . Derfra reiser Himmler til Hohenlüchen for å treffe Bernadotte og Schellenberg (Scharffenberg), 3. konferanse Bernadotte/Himmler. Himmler nekter å sende fanger videre fra Danmark til Sverige, med mindre det kommer til krigshandlinger i Danmark. Himmler tillater flytting av kvinner fra Ravensbrück, uansett nasjonalitet og Bernadotte forbereder flyttingen i Friedrichsruh, før avreise til Danmark (Scharffenberg s. 40). 22.4.45: 15 danske ambulanser fra Friedrichsruh henter syke kvinner fra Ravensbrück, får beskjed om å ta med i alt 15 000. Bernadotte sørger for ekstra kapasitet som ankommer Ravensbrück 23.4. og henter 7000 kvinner i løpet av en uke (Wikipedia). 23.4.45: Bernadotte møter Schellenberg i Flensburg, de avtaler møte med Himmler (4. konferanse) neste natt i Lübeck. Himmler vil treffe Eisenhower for å avtale separatfred, noe Bernadotte kun vil gå inn for hvis kapitulasjonen omfatter Norge og Danmark. Det lover Himmler (Scharffenberg s. 41). 1150 syke fanger fra Ravensbrück ankommer Padborg (Wikipedia) 24.4.45: Bernadotte returnerer til Stockholm og overbringer tilbudet fra Himmler til Günther, som straks videreformidler det til den amerikanske og britiske regjering (Scharffenberg). 25.4.45: Siste transport fra Ravensbrück, 5000 kvinner (Wikipedia) 26.4.45: Truman svarer på separatfredstilbudet med krav om ubetinget kapitulasjon på alle fronter (Scharffenberg) 27.4.45: Bernadotte meddeler Schellenberg avslaget i Odense (Scharffenberg). 28.4.45: Kolonne fra IRK henter 200 kvinner fra Neu-Brandenburg i Mecklenburg til Lübeck (Scharffenberg). Bankmannen Louis Häfliger fra IRK ankommer Mauthausen ved Linz i Østerrike med 19 kjøretøy med mat. Leirkommandanten nekter ham tilgang etter ordre fra Himmler. Leiren(e) med sine 50 000 fanger skulle sprenges. Häfliger allierer seg med SS-Obersturmführer Guido Reimer, en bankkollega, og drar med en SS-jeep som han setter et RK-flagg på mot allierte styrker. Han treffer en patrulje fra 11. panserdivisjon fra 3. US-armé som følger ham tilbake til leiren. 5.5. overgir Mauthausen seg uten blodsutgytelser. Häfliger fratas sin posisjon i IRK i Genéve og mister sin stilling i Bank Leu i Zürich. Han hadde handlet mot IRK’s nøytralitetsprinsipp (Wikipedia) 30.4.45: Hitler begår selvmord, 450 fanger forlater Lübeck med 2 svenske skip, organisert av bl.a. Bjørn Heger (Wikipedia) 2.5.45 : 2000 (960 jøder) transporteres fra Hamburg til Padborg, organisert av Franz Göring (Wikipedia). SRK avtaler med SS å hente 42 jøder gift med «ariere» som er internert i Berg interneringsleir ved Tønsberg (Thomas Nilsen: «Familiene som forsvant» s. 257) 3.5.45: 7500 fanger ombord på skip som bombes av RAF mister livet (Scharffenberg, Wikipedia). 2 SRK-busser kjører 42 jøder fra Berg og 22 fra Grini til Ski. Derfra fraktes de med tog til Sverige (Thomas Nilsen s. 258). Den norske regjering vedtar i statsråd å takke SRK for hjelp til norske fanger. 4.5.45: Siste gruppe kvinnelige fanger seiler København – Malmø 5.5.45: Tyske styrker kapitulerer i Danmark 8.5.45: Tyske styrker kapitulerer i Norge og Europa Presseomtale 1984 - 2008 Per Sabroe: For mye ros til Bernadotte (Aftenposten 30.8. 1984) Leo Eitinger: Sannheten om de hvite bussene? (Dagbladet 20.4. 1985) Georg Klein: Folke Bernadotte har räddat många världar (Menorah 4/12 1988) Kjell Staal Eggen: Vår nasjonale skamplett (Aftenposten 14.11.1990) Hans Østvedt: De hvite bussene og Buchenwald (Aftenposten 27.11. 1990) Renee Neuman: Jag måste känna att du är verklig (Menorah 1/1992) Norma Wiel-Berggren: Inte bara Bernadotte (Menorah 3/1992) Ingrid Lomfors: Ikke alle fikk være med (Aftenposten 27.9. 2005) Bjørn Egge m.fl.: Redning med livet som innsats (Aftenposten 14.10. 2005) Ingrid Lomfors: Hvite Busser: Heltekrønikens tid er forbi (Aftenposten 28.10. 2005) Bodil Katarina Nævdal: Folke Bernadotte på skraphaugen (Aftenposten 2.11. 2005) Anne-Lise Bendixen Servan: Hvite Bussene: Da jødene ikke var norske nok (Aftenposten 9.11. 2005) Elling Kvamme: Bernadotte oppnådde det som var mulig (Aftenposten 9.11. 2005) Harry Rødner: Hvite busser og jødene (Aftenposten 14.11. 2005). Under en busstur til Berg interneringsleir 26.10. 2015 spurte HL-senterets direktør Guri Hjeltnes om det ikke var jeg som hadde skrevet en artikkel i Aftenposten om De Hvite Bussene og Eksilregjeringens ansvar for at 5 norske jøder ble stående igjen på Appellplatz i Buchenwald. Jeg svarte bekreftende, og da sa hun: «Det må vi gjøre noe med». Bernt H. Lund: Fangenes ulike skjebner (Aftenposten 15.11. 2005) Odd Kjus: Hvite busser var ikke i Buchenwald (Aftenposten 10.12. 2005) Anne-Lise Bendixen Servan: Norske jøder som ikke kom med (Aftenposten 9.11. 2005) Finn Molvig: Norske fanger i Buchenwald våren 1945 (mai 2006) Åge Reinert Almskaug: Fra Sachsenhausen til friheten med de hvite busser (Grenselosen 3/august 2008) KZ Gedenkstätte Neuengamme: Brev til Harry Rødner 3.1. 2011 Aktive Fredsreiser, hjemmesider: Puslespillet om De Hvite Busser Diverse oppslag i Wikipedia: De hvite bussene, Louis Häfliger, Felix Kersten, Hillel Storch, Joel Brand, andre Londonregjeringen 1940 – 1945 (no.wikipedia.org) Statsminister Johan Nygaardsvold, A (20. mars 1935 – 25. juni 1945) Kirke- og Undervisningsdepartementet: Nils Hjelmtveit, A (20. mars 1935 – 25. juni 1945) Justisdepartementet: Terje Wold, A (1. juli 1939 – 25. juni 1945) Utenriksdepartementet: Halvdan Koht, A (20. mars 1935 – 19. november 1940) Trygve Lie, A (19. november 1940 – 25. juni 1945) Forsvarsdepartementet: Birger Ljungberg, H (22. desember 1939 – 28. november 1941) Oscar Torp, A (28. november 1941 – februar 1942) Birger Ljungberg, H (februar 1942 – 20. mars 1942) Oscar Torp, A (20. mars 1942 – 25. juni 1945) Sosialdepartementet: Sverre Støstad (1. juli 1939 – 25. juni 1945) Departementet for Handel, sjøfart, industri, handverk og fiskeri: Anders Frihagen (2. oktober 1939 – 7. juni 1940) Terje Wold, A (7. juni 1940 – april 1942) Anders Frihagen (april 1942 – 1. oktober 1942) Olav Hindahl, A (1. oktober 1942 – 9. mars 1945) Sven Nielsen, H (9. mars 1945 – 25. juni 1945) Skipsfartsdepartementet: Arne Sunde, V (1. oktober 1942 – 25. juni 1945) Finansdepartementet: Oscar Torp, A (1. juli 1939 – 28. november 1941) Paul Hartmann, Kretsen, Hjemmefronten (28. november 1941 – 28. februar 1942) Oscar Torp, A (28. februar 1942 – 20. mars 1942) Paul Hartmann, Kretsen, Hjemmefronten (20. mars 1942 – 25. juni 1945) Landbruksdepartementet: Hans Ystgaard, A (20. mars 1935 – 25. juni 1945) Forsyningsdepartementet: Trygve Lie, A (2. oktober 1939 – 19. november 1940) Arne T. Sunde, V (19. november 1940 – 1. oktober 1942) Forsynings- og gjenreisningsdepartementet: Anders Frihagen (1. okt. 1942 – 25. juni 1945) Arbeidsdepartementet: Olav Hindahl, A (2. oktober 1939 – 25. juni 1945) Konsultative statsråder: Johan Ludwig Mowinckel (V), utnevnt 22. april 1940. Han ble gitt avskjed i nåde 5. juni 1942. Sven Nielsen (H), utnevnt 22. april 1940, ble statsråd i Handelsdept. fra 12. mars 1945. Arne Sunde (V), utnevnt 7. juni 1940, ble utnevnt til statsråd i Forsyningsdept. 2. mai 1941. Anders Fjelstad (B), utnevnt 7. juni 1940. Han ble gitt avskjed i nåde 7. oktober 1943.

Folk List Abraham Mendel Read More Adam Smith Read More Adolf Hitler Read More Aldous Huxley Read More Anne Lisbet Gjesteby Read More Arthur Schopenhauer Read More Benito Mussolini Read More Berit Reisel Read More Bjarte Bruland Read More Bjørnstjerne Bjørnson Read More Charles Koklin Read More Charles Rolls Read More Charlie Chaplin Read More Christian Gaioso Read More Christopher Harper Read More Christopher Hornsrud Read More Colin Archer Read More Dag Gjesteby Read More Dag Kopperud Read More Edvard Grieg Read More Edvard VII Read More Egil Christophersen Read More Elisabeth Klaveness Read More Else Hansen Read More Ernest Rutherford Read More Ervin Kohn Read More Eva Scheer Read More Folke Bernadotte Read More Fridtjof Nansen Read More Georg Broch Read More George Stephenson Read More Gunnar Sønsteby Read More Gunter Demnig Read More Guri Hjeltnes Read More Haakon VII Read More Hans Geiger Read More Harry Rubinstein Read More Harry Rødner Read More Heinrich Simon Read More Henrik Ibsen Read More Henry Ford Read More Henry Norr Read More Henry Royce Read More Henry Simon Read More Inger-Lise Grusd Read More Ingrid Lomfors Read More Irene Levin Read More Ivonne Richter Read More Jahn Otto Johansen Read More Jan Alexander Brustad Read More Jan Benjamin Rødner Read More Janet Wolff Read More Johan Christian Dahl Read More Johan Scharffenberg Read More Josef Stalin Read More Julius Cæsar Read More Julius Streicher Read More Kari Gjesteby Read More Karl Emil Hagelund Read More Knut Åmås Read More Leif Grusd Read More Leif Knutsen Read More Leif-Arne Mendelsohn Read More Leo Eitinger Read More Lill Fanny Sæther Read More Marte Michelet Read More Martin Kriwet Read More Martin Rohlmann Read More Mats Tangestuen Read More Maud Read More Michael Marks Read More Minna Mendel Read More Mirjam Rødner Read More Niels Bohr Read More Nils Petter Tanderø Read More Odd Nansen Read More Ole Kolsrud Read More Oskar Mendelsohn Read More Ralph Slazenger Read More Rami Aronzon Read More Rebecca Rubinstein Read More Robert Stephenson Read More Ruben Rødner Read More Ruth "Lillemor" Koklin Read More Sammy Steinmann Read More Sigurd Steinwig Read More Svein Sandnes Read More Terje Emberland Read More Thomas Spencer Read More Thorvald Klaveness Read More Vebjørn Sand Read More Victoria Read More Vidkun Quisling Read More Willy Rubinstein Read More Abraham Mendel Read More

Rubinstein and Koklin history 1906 Rebecca (nee Mendel) and Harry Rubinstein marry in Manchester Having arrived from Libau (Liepāja) in Kurland and Frauenburg (Saldus) in Latvia (ca. 1885), the Rubinstein's move to Kristiania (Norway) a week after the wedding, where they have 5 children (b. 1907-13); Salomon “Solly”, Isidor, Elsa, Willy and David Read More 1914 Ida (nee Becker) and Benjamin Koklin marry in Kristiania Ida arrived from a shtetl outside Riga in Latvia in 1897 and Benjamin from Klikoln in Lithuania in 1910, the Koklins have 5 children (b. 1916-25); Charles, Gitel, Ruth “Lillemor”, Julius and Emil. They initially settle in Kragerø, but later move to Nordstrand (near Kristiania) Read More 1922 Harry Rubinstein is naturalised as Norwegian citizen after a lengthy (antisemitic) bureaucratic process. He established the London-Basaren (like a Poundshop today) and was the Chair of the Synagogue building committee 1920-21 (d. 1931). Isidor boarded 5 years with family friends in Frankfurt am Main, Solly moved to South Africa in 1933, Willy studied law Read More 1927 The Koklin family move to Tønsberg a city of around 10,000 inhabitants (highest % Jews in the country) 60 miles SSW, where they established and managed retail shops specialising in hosiery (knitted goods). Read More 1939 Willy is arrested He is sentenced to 6 months in prison in Germany after being caught smuggling goods for the family friends in Frankfurt. He is released on 28th August and makes his way back to Oslo where he arrives on 1st September and meets Lillemor at the celebrations organised by the Jewish Youth Organisation Read More 1940 Willy and Isidor fight for Norway 9/4: Protecting the fleeing King and government, the Norwegian Army managed to repulse and delay the Germans until they could join up with British and French forces in the north. 29/4: The King and part of his government boarded HMS Glasgow and established a government in Exile from London Read More 1941 Situation for Jews gets worse Charles is dismissed as accountant. 16/3: Lillemor and Willy marry, 19/4: Isidor is arrested for attempting to flee to Scotland, and sentenced to 3.5 years in a German prison. 6/9: Willy’s license to practice law is withdrawn, and 15/11: Charles and Willy flee to Sweden Read More 1942 Norway is Judenrein 19/1: Isidor arrives prison in Germany, Solly fights under Montgomery in North-Africa. 7/6: Lillemor flees to Sweden and is reunited with Willy. 18/9: David flees to Sweden, Solly is captured by the Italians. 26/10: Benjamin, Julius and Emil are arrested, 26/11: Together with Ida they are deported with SS Donau and the parents are gassed on 1/12 on arrival in Auschwitz. Gitel, Elsa and Rebecca flee to Sweden Read More 1943 Jan: Emil and Julius die of frost and exhaustion in Auschwitz Monowitz. Lillemor works for the Norwegian underground in Stockholm. 8/4: Willy flies to London, 26/4: Harry (my father) is born in Sweden. 12/5: Isidor is moved to Auschwitz Monowitz. Oct: David is arrested for espionage in Sweden and sentenced to a year in prison Read More 1944 The tide is turning 6/6: D-Day. 3/10: David is released and expelled from Sweden to England. 21/11: Elsa flies to London Read More 1945 18/1: Isidor departs on the death march from Auschwitz, and is murdered on the way 27/3. 8/5: Peace in Norway. 30/5: Willy flies to Bergen to administer a military depot. 10/12: Willy and Lillemor are reunited in Oslo Read More

Time Out This page isn’t available right now. But we’re working on a fix, ASAP. Try again soon. Go Back

< Back This is a Title 02 This is placeholder text. To change this content, double-click on the element and click Change Content. This is placeholder text. To change this content, double-click on the element and click Change Content. Want to view and manage all your collections? Click on the Content Manager button in the Add panel on the left. Here, you can make changes to your content, add new fields, create dynamic pages and more. You can create as many collections as you need. Your collection is already set up for you with fields and content. Add your own, or import content from a CSV file. Add fields for any type of content you want to display, such as rich text, images, videos and more. You can also collect and store information from your site visitors using input elements like custom forms and fields. Be sure to click Sync after making changes in a collection, so visitors can see your newest content on your live site. Preview your site to check that all your elements are displaying content from the right collection fields. Previous Next

< Back This is a Title 03 This is placeholder text. To change this content, double-click on the element and click Change Content. This is placeholder text. To change this content, double-click on the element and click Change Content. Want to view and manage all your collections? Click on the Content Manager button in the Add panel on the left. Here, you can make changes to your content, add new fields, create dynamic pages and more. You can create as many collections as you need. Your collection is already set up for you with fields and content. Add your own, or import content from a CSV file. Add fields for any type of content you want to display, such as rich text, images, videos and more. You can also collect and store information from your site visitors using input elements like custom forms and fields. Be sure to click Sync after making changes in a collection, so visitors can see your newest content on your live site. Preview your site to check that all your elements are displaying content from the right collection fields. Previous Next

Willy og Isidor Introduction Hi, my name is Ruben, and I am going to tell the contrasting story of two brothers during the second world war, my grandfather Willy and his brother Isidor. One managed to escape and survive, the other was arrested, deported to Auschwitz and murdered by the Nazis. I’m going to tell you how the Holocaust started with anti-Jewish racism and led to the state sponsored genocide of 2/3rds of Europe’s Jews. What started with lies and wrongly blaming the Jews for everything that was wrong, was followed by gradually increasing restrictions on Jewish life, leading to the extermination of whole communities across Europe, including the tiny Jewish community in Norway from where Willy and Isidor came. The Rubinstein's before the War 1 So let’s start with how they ended up in Norway. All four of my great-grandparents on my father’s side came originally from an area in the Russian Empire called Pale of Settlement, in what today is an area that stretches from Lithuania and Latvia in the north, through Belarus, Poland, Moldova and Russia to Ukraine in the south. This was a specific western region of the Russian Empire where Jews had been allowed to live. My great-grandparents Rebecca and Harry Rubinstein fled with many others, following the devastating waves of Pogroms targeting hundreds of Jewish communities and assaulting and killing thousands of Jews. They met in Manchester and married in 1906, but moved to Norway’s capital Kristiania (which changed name to Oslo in 1925) a week after the wedding. There they had five children (born between 1907-13); Salomon “Solly”, Isidor, Elsa, Willy (my grandfather) and David. The Rubinstein's before the War 2 Rebecca and Harry established “Londoner Basar”, which was inspired by Marks & Spencer’s successful Penny Bazaar on Cheetham Hill Road, and it proved a great success in Norway too. By 1915 they had made a small fortune, and could afford to move out to a large villa they called “Elsaborg” after their middle daughter, in the fashionable suburbs being developed along the tram line going up to Holmenkollen, the ski area overlooking Oslo. They had a live-in childminder, a gardener to tend the large garden and vegetable patch, and even a goat, who provided Willy goat milk for his weak heart. https://moneyweek.com/409468/28-september-1894-marks-and-spencer-opens-its-first-penny-bazaar The Rubinstein's before the War 3 The children grew up in a loving home, and with nature on their doorstep. They loved the outdoors and sports both in the warm summers and cold Norwegian winters. The family and some of the older children spent the summer holidays with family friends in Frankfurt in Germany, Isidor even stayed and went to boarding school there for almost 6 years. The whole family were active in the growing Jewish community, and when they wanted to build a synagogue in 1918, Harry was appointed chairman of the building committee, since he provided the money for most of the building works. However, disaster struck the family when Harry (their father) died in 1931, and the business collapsed when they lost their savings. While grieving, the family had to sell the grand villa and they moved into a rented flat. Isidor came back from Frankfurt and two years travelling around Canada. He stayed for a while to help out and got a business degree, but then got restless finding it difficult to get a good job and left again looking for work in the US and in South Africa, even spending a season as a whaler in the Antarctic ocean. https://www.dmt.oslo.no/en/home/ The rise of antisemitism The number of Jews who settled in Norway, like Willy and Isidor’s parents, following the Pogroms in Russia increased around the turn of the Century, but by 1910 the community still only counted less than 1,000 members. However, antisemitic attitudes in Norway and in Europe in general grew stronger. In 1929 a new law was introduced by the Norwegian Parliament that banned the Jewish method of slaughter that still remains in place today. Parliament also adopted racial hygiene laws in 1934, a year before the Nazis introduced the Nuremberg Laws in Germany. These laws defined the “Nordic race” with their stereotypical tall, blonde and blue-eyed features, and imposed restrictions on unwanted “others”, including people with mental illnesses, Travelers and Jews. Willy read and heard a lot about the situation in Germany, which was getting worse by the day, but the shocking events of the 9th November 1938, also known as Kristallnacht, made him realise that he needed to do something. In Germany 30,000 Jews had been attacked and hounded through the streets, then arrested and taken to concentration camps. Hundreds of synagogues and Jewish businesses were torched and plundered in country-wide riots. Jewish children were removed from all German schools, and Jews had to pay an extra 20% tax to pay for their own repairs. In Norway, many Norwegians sympathised with the German Jews and believed that it could never happen in Norway. But at the same time, politicians and officials warned against allowing Jewish refugees entry to Norway, especially after the failed Evian conference in July 1938 had resulted in no country in the world accepting Jewish refugees. The US was limiting immigration, even turning away ships of refugees returning them to Europe where some of them were murdered by the Nazis. By 1939 the British were also limiting Jewish immigration to Mandatory Palestine. Several humanitarian organisations were working desperately to assist the mainly Jewish refugees in the Nazi-occupied territories. Kindertransport was an organised rescue effort that managed to bring almost 10,000 Jewish children to the UK, and Nansen’s Aid rescued hundreds to Norway. https://hmd.org.uk/resource/9-november-1938-kristallnacht-2/ Willy is arrested In February 1939, Willy flew to Berlin where he met with the last remaining member of the family-friends from Frankfurt. The other members of the family had managed to flee to London, but had had to give up all their valuables and belongings. Willy, who was 27 at the time, was travelling on the train from Berlin to Hamburg, when German police raided it. To avoid drawing attention to himself, Willy tried to stuff the fur coat down the toilet, which was only a hole in the floor. It didn’t help and he was arrested. After a brief trial, he was sentenced to six months in jail in North Germany for attempted smuggling. His defence lawyer tried to appeal the sentence, but instead lost his licence to practise law because he was Jewish. Willy was released after completing his sentence on 28th August and made his way back by train to Copenhagen in Denmark, and then took the ferry to Oslo, where he arrived on 1st September - the day Germany invaded Poland and the war broke out. Family, friends and members of the Jewish Youth Organisation welcomed Willy back on the pier in Oslo as a hero, with Norwegian flags and cheers of “Willy! Willy!”. They gathered in the evening to hear about Willy’s experience, and afterwards the men enjoyed cognac and cigars in one room and the women had liqueur and cigarettes in another. Willy was handed a tray of chocolates, which he took to the women and offered them on one condition: One chocolate, one kiss. After a round he declared: “The girl from Tønsberg kissed the best, so I’ll have to invite her on a date!”. He was referring to his future wife and my grandmother Ruth, who was better known as Lillemor. Let’s hear from her (Video) Germany invades Norway On the 9th of April 1940, Nazi Germany invaded Norway. The first wave of 10,000 German commandos on board the flagship Blücher, were tasked with capturing the Norwegian capital, the King and his government. However, Blücher was sunk at Oscarsborg Fortress, which was protecting the access to Oslo by sea, after being hit by two artillery rounds from the 50-year old guns, nicknamed Moses and Aron after the biblical leaders of the Jewish people, and a torpedo. This delay enabled the King, the Royal Family, and the Government with the Norwegian Gold Reserves to evacuate Oslo and flee northwards. Isidor and Willy who were 31 and 28 at the time, immediately volunteered to the Norwegian army; Willy joined the Transport division, and they fought in the battles in Southern Norway. The German ground attack faced pockets of resistance in pursuit of the King and his Government until they could join up with British and French forces in the north. On the 7th June, The King and part of his government boarded HMS Glasgow and established a government in Exile from London. The Christmas tree in Trafalgar Square has been given every year since 1947, as a token of Norwegian gratitude to the people of the UK for their assistance during the war. When the Nazis invaded Norway, they installed the leader of NS, the Norwegian Nazi party, as Minister President. One of his first acts was to ban Jews from entering Norway. They had already started to identify and list Jews back in 1938, and by the end of December 1941 the lists had been expanded and cross-referenced with Jewish organisations who had been ordered to provide membership lists. This information was used by the Police, local governors and the Justice Department to register Jewish-owned property and businesses. https://warfarehistorynetwork.com/article/assault-on-oslo-the-naval-disaster-in-the-drobak-strait/ The situation gets worse for Jews Through 1940 and 1941 the situation for the Jews got worse; some Jews were arrested for political activity, all radios owned by Jews were confiscated and the synagogue in Trondheim was seized and vandalised. Miraculously, the Synagogue in Oslo was used as a storage facility, but remained largely untouched throughout the war. Jews’ identification papers were marked “J” and they were banned from practising medicine, accounting and law, including my grandfather Willy. Despite this, or perhaps because of this, Lillemor and Willy married in March 1941. https://en.wikipedia.org/wiki/The_Holocaust_in_Norway Isidor is arrested [Video] On the 19th April 1941, Isidor was arrested together with five non-Jews. Initially it was Willy who had been arrested, and Isidor had the opportunity to flee, but he turned himself in and Willy was released. They were brutally interrogated and put on a trial that lasted five months for attempting to sail to England. The six defendants were each sentenced to 3½ years in jail and transferred from the Gestapo (Nazi German Secret Police) cells where they had been held during the trial to a prison camp north of Oslo. Willy knew what a German prison meant and having attended the trial with Lillemor, they decided then that they had to get out of Norway as soon as possible. Sweden was still neutral and shared a long land border where a few resistance groups organised guides to take groups through the forests, avoiding German patrols. Willy contacted one of those groups in secret to arrange the trip. He buried silver goods and other valuables in the garden of the childminder who had worked for his parents. Then on the 15th November 1941, Willy fled around 100 km (60 miles) on skis across the border and then by train to Stockholm. After Willy had fled, Lillemor moved to her mother-in-law Rebecca’s apartment in Oslo, to also get ready to flee. She was told to start training for a long hike through thick forest. Fleeing to Sweden On the 7th January 1942, three of the gang including Isidor were transported in chains to Akershus fortress by the port of Oslo. The other three were too ill and were taken to hospital, where one of them died. After 10 days in solitary confinement, Isidor and the other two were loaded onto a transport ship together with another 36 prisoners, which took them across the sea to Denmark. There they were loaded onto a train that took them to a prison camp near Hamburg, where Isidor had to glue up to 1,200 tiny paper bags of washing powder per day. On the 5th June 1942, Lillemor asked her parents to come to Oslo to say goodbye, and she begged them to follow her to Sweden with her younger brother Emil (he was only 16). She took the train southeast from Oslo. A man on the train directed her to take a bus from the next stop to a farmhouse. From there she took a forest path, across a road teeming with German patrols. She stayed at another farm overnight, and the next morning she crossed the border to Sweden with a small suitcase, wading through a stream. On the other side she was greeted with “Welcome to Sweden” (in Swedish), got food and drink, and was then registered as a refugee. Lillemor arrived in Stockholm late on 7th June, greeted by Willy, who had been waiting for her at the station all day, with carnations that had seen better days. The Holocaust in Norway On the 26th October 1942, Norwegian police came to arrest all the male Jews. Willy and Isidor’s younger brother David had fled in September. Only Lillemor’s brother, Emil was at their home when the police came knocking. The father Benjamin and brother Julius (20) were in Oslo and were arrested there, after they had decided that they couldn’t leave Emil on his own while they fled to Sweden. Benjamin, Julius and Emil were sent to a detention camp and the women were instructed to report to the local police station every day. A month later, in the early morning of 26th November, the police came to arrest the women and children too. Lillemor’s sister Gitel managed to escape by her mother kicking her out the back door when the police came to arrest them. She managed to flee and went into hiding in a local hospital where a friendly doctor admitted her and protected her from those looking for her. The mother, Ida, was ordered to board the bus with 20 other Jewish “passengers”, including members of Benjamin’s extended family. The bus arrived in the afternoon at Pier 1 in Oslo harbour, where they met hundreds of other Jews, including the men who had been arrested the month before. That day, Norwegian police under direction of the Gestapo handed over 576 Jewish men, women and children to the SS at the harbour where they were forced onto the transport ships Donau and Monte Rosa. The SS or Schutzstaffel was the paramilitary organisation that was most responsible for the systematic and industrial murder of Jews. In total 767, or just over a third of the registered Jews would be deported this way. After a couple of days sailing through rough weather, the Donau docked in Stettin in what is today Northern Poland. Here the Jews were stuffed onto cattle trains with standing-room only and they arrived in Auschwitz II - Birkenau in the evening of 1st December. There the children, women and elderly including Ida and Benjamin were separated and taken directly to the gas chambers where they were murdered within hours of arrival. Birkenau was an extermination camp where gas chambers had been built by 1944 to kill up to 10,000 people per day. 1.1m people were murdered there; 960k Jews and of them 865k on arrival. Julius and Emil were sent to Auschwitz III - Monowitz, which was the labour camp for the chemical company IG Farben. They didn’t survive the inhumane conditions there and both died within two months of arriving from exhaustion and frost. https://www.theholocaustexplained.org/life-in-nazi-occupied-europe/occupation-case-studies/norway/ Lillemor and Willy in Exile After the reunion with Willy in Stockholm, Lillemor started working for the Norwegian resistance, managing a covert apartment and making sure that the constant stream of agents had everything they needed. Unable to find a satisfactory position himself, Willy got a pass to fly to England on 8th April 1943, where the Norwegian authorities in London sent him to Scotland to join the forces preparing to retake Norway. This was much to Lillemor’s annoyance and frustration as she was 9 months pregnant! Willy wasn’t much soldier-material, he had problems with his wrists, and was often sent to London for treatment and rehabilitation, where he was also hoping to get legal work for the Norwegian Government in Exile. Lillemor gave birth to my father on 26th April 1943, but with little social security for refugees, she struggled with money and accommodation. After a couple of months, Willy started to send money back to Lillemor and she started receiving support from the Norwegian army. Lillemor and Willy sent almost 200 letters and many telegrams to each other over the next 2½ years, each (avg.) 4-page letter often having to go through Swedish, Norwegian and UK censorship. They shared their feelings of being apart, commented on the news, and talked about movies they went to see. Lillemor also kept a diary, where she jotted down her own thoughts and comments, and held imaginary conversations with her son (my father). From prisoner to Jew Isidor wrote 10 letters to his mother Rebecca from prison in North Germany in response to the letters he received from her in Sweden. In one letter Isidor congratulated her on the birth of her grandchild (my father). After over a year, Isidor was transferred to Auschwitz III Monowitz on 12th May 1943. His crime had been upgraded to “being Jewish”, while the others returned to Norway. As the allies advanced from the West and the Red Army from the East, the German SS ordered the destruction of the evidence of atrocities that they had committed. Isidor survived the extreme conditions for 18 months, where the slaves died on average within 2-3 months of arriving. On 18th January 1945, Isidor was ordered, together with around 65,000 remaining prisoners, on what became known as the Death March from Auschwitz. https://www.auschwitz.org/en/history/categories-of-prisoners/jews-in-auschwitz/ Isidor is murdered [Video] After two months of marching and being transported by train from camp to camp, he was murdered by an SS officer on 27th March after asking for water. We know this because in a witness statement provided by a fellow Norwegian Jew, who met Isidor on the cattle train to the last concentration camps. He managed to escape and told the approaching American troops where Isidor’s body was, they found him and buried him. His remains were repatriated in 1950 and buried in the Jewish cemetery in Oslo. Just over a month later, the Germans capitulated in Norway on 8th May 1945, but instead of returning to Stockholm or Oslo, Willy was sent to Bergen (on the west coast of Norway) to administer the military hardware depots left behind. Reuniting and rebuilding 1 Only 26 survivors from the concentration camps and around 500 of those who fled returned to rebuild the Jewish Community in Norway after the war. It was not until 1999 (over 50 years after the war) that they received proper individual and communal compensation, including funds to sustain the Jewish Community in Norway and to form a national museum for tolerance. Today there are around 1,500 Jews in Norway, still well below the 2,173 listed in 1942. The rise of antisemitism is again causing fear in the community, worried that the Government, who have been very hostile to Israel, are ignoring the threats. The synagogues and Jewish cemetery have been vandalised and shot at, and antisemitic language in media and the arts are becoming more common. Reuniting and rebuilding 2 Lillemor was granted a visa to Norway for a week in June, travelling on trains for military personnel to Bergen to meet Willy. Lillemor, young Harry and Willy finally reunited in Oslo 10th December 1945. In January she went back to her hometown Tønsberg where she met her brother Charles and they went around with a police officer to places they suspected had stolen or auctioned goods. They recovered many items, either because Charles as a child had marked everything with his initials (CK) in thick black marker pen, or due to the police local knowledge and auction lists from 1942-43. From Willy and Lillemor’s families; One parent (Harry) died before the war, two (Ida & Benjamin) were murdered in Auschwitz and one (Rebecca) survived Of the ten siblings in both families, one (Salomon) emigrated to South Africa before the war, three (Julius, Emil & Isidor) were murdered and six (Elsa, Willy, David, Charles, Gitel & Lillemor) fled to Sweden and England where they survived Three of the seven surviving siblings had in total five children (including my father), six grandchildren (including me) and ten great-grandchildren (including my children). Only two children, two grand-children and four great-grandchildren live in Norway today, the rest live in South Africa, Israel and the UK Lessons to be learnt The antisemitism that grew in Norway in the years leading up to the Holocaust offers important lessons about prejudice, responsibility, and the dangers of indifference. Back then, negative stereotypes about Jewish people were spread widely, creating a culture of mistrust and "othering." Although Norway’s Jewish community was small, the prejudice they faced paved the way for many Norwegians to turn a blind eye—or even assist—when the Nazis began persecuting Jews during World War II. This period reminds us that harmful beliefs, even when subtly expressed or directed toward small groups, can lead to devastating outcomes if left unchecked. Today, we see similar biases and misinformation targeting various communities around the world. Just as those in Norway could have spoken up against the prejudice they saw, we too can choose to challenge discrimination, advocate for fair treatment, and support those targeted by hate. Recognising the impact of prejudice, no matter how small, helps us build a more inclusive and aware society that resists the cycles of hate that history warns us about. Let Lillemor have the final word and warning [Video]

< Back Introduction Hi, my name is Ruben, and I am going to tell the contrasting story of two brothers during the second world war, my grandfather Willy and his brother Isidor. One managed to escape and survive, the other was arrested, deported to Auschwitz and murdered by the Nazis. I’m going to tell you how the Holocaust started with anti-Jewish racism and led to the state sponsored genocide of 2/3rds of Europe’s Jews. What started with lies and wrongly blaming the Jews for everything that was wrong, was followed by gradually increasing restrictions on Jewish life, leading to the extermination of whole communities across Europe, including the tiny Jewish community in Norway from where Willy and Isidor came. Previous Next

< Back Reuniting and rebuilding 1 Only 26 survivors from the concentration camps and around 500 of those who fled returned to rebuild the Jewish Community in Norway after the war. It was not until 1999 (over 50 years after the war) that they received proper individual and communal compensation, including funds to sustain the Jewish Community in Norway and to form a national museum for tolerance. Today there are around 1,500 Jews in Norway, still well below the 2,173 listed in 1942. The rise of antisemitism is again causing fear in the community, worried that the Government, who have been very hostile to Israel, are ignoring the threats. The synagogues and Jewish cemetery have been vandalised and shot at, and antisemitic language in media and the arts are becoming more common. Previous Next

< Back The Rubinstein's before the War 1 So let’s start with how they ended up in Norway. All four of my great-grandparents on my father’s side came originally from an area in the Russian Empire called Pale of Settlement, in what today is an area that stretches from Lithuania and Latvia in the north, through Belarus, Poland, Moldova and Russia to Ukraine in the south. This was a specific western region of the Russian Empire where Jews had been allowed to live. My great-grandparents Rebecca and Harry Rubinstein fled with many others, following the devastating waves of Pogroms targeting hundreds of Jewish communities and assaulting and killing thousands of Jews. They met in Manchester and married in 1906, but moved to Norway’s capital Kristiania (which changed name to Oslo in 1925) a week after the wedding. There they had five children (born between 1907-13); Salomon “Solly”, Isidor, Elsa, Willy (my grandfather) and David. Previous Next

Snublesteiner Snublesteiner er minnesmerker over ofrene for nazismen under andre verdenskrig. Snublestein.no viser hvor snublesteiner for deporterte jøder fra Norge er lagt og gir informasjon om hver enkelt person det er lagt stein for. Nettportalen ble åpnet i november 2015 og oppdateres fortløpende. Benjamin Koklin 1891 - 1942 Les mer Emil Georg Koklin 1925 - 1943 Les mer Julius Koklin 1922 - 1943 Les mer Ida Koklin 1887 -1942 Les mer Isidor Rubinstein 1909-1945 Les mer HL: Det norske Holocaust JM: Det norske Holocaust